Bokelskere.no

I likhet med så mange holdt han ikke ut å miste det han ikke ville ha.

"Hva tenker du på akkurat nå?"
"Jeg tenker på at det ikke er de enkelte hendelsene som utgjør livet," sa Ester.
"Hva mener du?"
"Hendelsene er som et fotoalbum.Eller som en antropologs beskrivelse av fremmede folkeslag."
"Er det ikke hendelser, alt som skjer i livet?"
"Vi ser det jo ikke helt slik. Ifølge både antropologen og fotoalbumet synes det som om alt menneskene gjør, er å danse regndans, fylle år, ha krepselag, feire midtsommer, pynte seg til høytider, nedlegge et dyr, spise kake, gifte seg, feire jul, være på ferie, utføre riter. Men slike hendelser utgjør ikke livet, de er unntak, og det er derfor vi tillegger dem vekt ved fotografering og nedtegnelse. Det er strømmen av bevissthet innimellom som er livet, og det er der kulturene utøves. Livet skjer i mellomrommene, når etnografien ikke skildres og familiens kamera ikke tas frem."

"Hva er altså vårt problem etter din mening?"
"At du er fatalist og jeg er eksistensialist," sa Ester. "Det er vårt problem."
"Jeg får gå hjem og slå opp hva det betyr."
"Eksistensialister opptrer som om viljen var fri og valget definert av mennesket. Fatalister lar verden velge for dem. Ikke-handling er deres handling, ikke-valget deres valg til de feies med av andres valg, andres handlinger."

Livet er ikke klart og definert. Det er ullent og kaotisk, uryddig og uordentlig. Kan det ikke bare får være det?

"Jeg har ikke hele dagen på meg."
Ester hadde trodd at de hadde hele dagen og resten av livet, nå når de endelig kunne møtes ordentlig, og det var nettopp hva han hadde følt og hadde villet forhindre, det så hun klart og tydelig. Grensen mot inderlighet trekkes med opptatthet. Å avtale møter etter møtet var den beste demarkasjonslinjen mot den som alltid ville mer.

"Ta folk på ordet, det er det enkleste og mest praktiske. Ikke tolk, gå ut fra at de mener det de sier."

Disse lyse kveldene i mai var tunge for de eksistensielle nødstedte, mer vemodig enn de mørke i november. Maikvelder var for de glade og fornøyde, og fødselsdager høre til de øyeblikkene da elskerinner merket at de var nummer to i rangordenen, uansett hvor mye de opplevde at de var nummer en i hemmelighet

De kjærlighetsulykkelige som er av et visst temperament, har et sterkt behov for å snakke om det, hele tiden og med hvem som helst. Snakkingen lindret smerten. Når Ester Nisson var harmonisk og tilfreds, fortalte hun ingenting om private forhold. Det trengte hun ikke. Når hun led ble hun løsmunnet og skjødesløs med seg selv og veldig ensidig. Hun lette overalt og hvor som helst etter noe, et ord, en frase, en iakttagelse som kunne hjelpe henne å se sammenhengene og beveger seg framover. Det var bare å håp hun ville ha, ingen visdomsord om kunsten å resignere. Så hun la ut sin nød til allmen beskuelse.

Spydighet og sarkasme kunne ikke sameksistere med et kjærlig sinnelag, de var forakt som ikke våget å stå fram, feighet som hadde aggresjonen på slep.

Da Ester ikke hadde noe bedre fore og dessuten aldri var tynget av stolthet, men bare av bristeferdig ensomhet, gikk hun med på å dra å bade.