Bokelskere.no

I disse tidlige, formløse årene da hukommelsen så vidt hadde begynt, da livet var fullt av begynnelser og ingen slutt, og alt var til for bestandig...

På dette siste besøket tilbrakte Ammu formiddagen sammen med Rahel på rommet hennes. Med siste rest av sin beskjedne lønn hadde hun kjøpt små gaver til datteren, gaver innpakket i gråpapir med fargede papirhjerter klistret på. en pakke sigarettsukkertøy, en blyanteske av blikk og Paul Bunyan - en Illustrert Klassiker. Det var gaver til en sjuåring; Rahel var nesten elleve. Det var som om Ammu trodde at hvis hun nektet å erkjenne at tiden gikk, hvis hun mante den til å stå stille i tvillingenes liv, så ville den gjøre det. Som om ren og skjær viljestyrke var nok til å stoppe ungenes barndom til hun hadde råd til å ha dem hos seg. Så kunne de ta fatt der de slapp. Begynne på nytt fra sjuårsalderen.

Her collarbones like wings that spread from the base of her throat to the ends of her shoulders. A bird held down by skin.

Swollen eyes opened. Wandered. Then focused through a film of blood on a beloved child. Estha imagined that something in him smiled. Not his mouth, but some other unhurt part of him. His elbow perhaps. Or shoulder.

Their work, abandoned by God and History, by Marx, by Man, by Woman and (in the hours to come) by Children, lay folded on the floor.

Silence hung in the air like secret loss.

At the time, there would only be incoherence. As though meaning had slunk out of things and left them fragmented. Disconnected. The glint of Ammu's needle. The colour of a ribbon. The weave of cross-stitch counterpane. A door slowly breaking. Isolated things that didn't mean anything. As though the intelligence that decodes life's hidden patterns - that connects reflections to images, glints to light, weaves to fabrics, needles to thread, walls to rooms, love to fear to anger to remorse - was suddenly lost.

Rahel watched Estha with the curiosity of a mother watching her wet child. A sister a brother. A woman a man. A twin a twin. She flew these several kites at once. He was a naked stranger met in a chance encounter. He was the one that she had know before Life began. The one who had once led her (swimming) through their lovely mother's cunt. Both things unbearable in their polarity. In their irreconcilable far-apartness.

Siden Jesus kunne gå på vannet, kunne han svømme på land også?

Hemmeligheten med de store fortellingene er at de ikke har noen hemmelighet. De store fortellingene er de du har hørt og har lyst å høre igjen. De du kan tre inn i hvor som helst og trives i. De bedrar deg ikke med effekter og fiffige avslutninger. De overrasker deg ikke med det uforutsette. De er like velkjente som huset du bor i. Eller lukten av din elskedes hud. Du vet hvordan det går, men du lytter likevel som om du ikke visste det. I de store fortellingene vet du hvem som får leve, hvem som må dø, hvem som finner kjærligheten, og hvem som ikke gjør det. Og likevel vil du vite det en gang til. Det er det mysteriøse og magiske ved dem.