Bokelskere.no

Jeg vet ikke, på en måte burde kanskje jeg av alle forstå henne. Det hender jeg tenker at jeg må engasjere meg mer i det hun snakker om. Jeg mener, kanskje jeg liker det, jeg også, den nye jobben og de nye vennene og alt det der. Jeg vet ikke. Som regel tenker jeg at de kan dra til helvete alle sammen.

Likevel, livet inn i forelesningssalen eller hjemme foran alle bøkene, det er enklere enn utafor. Ikke at jeg ikke hadde jobba knallhard med skolen uansett, men all den innsatsen jeg legger i det, jeg vet ikke, det handler vel også litt om det andre jeg ikke får til.

Og det lukter sånn norsk. Liksom, jeg kan ikke forklare for deg, men norske folk, ikke noe diss liksom, men dere lukter rart, liksom som dårlig melk eller no.

Jeg har mista dem der ute. Jeg er den rare gutten, jeg vet de tenker det. Som dem, men ikke... Et språk med flere ord fra skolebøkene inne på rommet enn fra gata utafor. Han de ser på veit til og fra skolen, men ikke ellers. Som de hilser på og noen gange snakker litt med, men aldri ringer på hos. Som får gå i fred, for seg selv. Jeg er han, på utsida av dem for lengst, selv om jeg har de samme Adidasene og tråkker rundt på den samme asfalten.

"Jeg satt oppe til det ble helt lyst igjen, ikke klar for å la noe så vanlig som søvn ødelegge en så uvanlig dag"

Og jeg gikk. Hver eneste dag. Etter Blindern og i helgene. Jeg gikk ti mil i uka selv om føttene mine hadde permanente gnagsår og knærne var så stive at jeg ikke klarte å rette ut det høyre når jeg våkna. Jeg gikk i gater med knitrende snø og brøytekanter.

Jeg tror jeg er mer i preteritum. Det tar liksom litt tid før jeg forstår sånt.

Hun er ... Jeg vet ikke helt. Jeg bare liker henne veldig godt. Som når vi er ute på tur og hun beskriver ting, liksom på måter som løfter dem. Hun kan fange opp små detaljer på en bygård og få den til å bli mye finere enn jeg hadde tenkt da jeg så dem.

Du tenker sikkert at det er trist, eller noe sånt, men det er liksom som, jeg vet ikke, som det å se på alt som skjer, eller å grave meg dypt ned i pensum, det får meg liksom til å føle at jeg er litt med likevel, hvis du skjønner. Som om jeg er veldig nær, selv om jeg er langt unna.

Da jeg kom hjem i stad, var det til de samme bildene. Flyet som fløy rolig mot den blå himmelen og speilte seg i det skinnende glasset, de intense, flammende ildkulene. Det er, jeg vet ikke, pent, på en sinnsyk måte, pent og kjempeskremmende, som et vulkanutbrudd midt på natta.