Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jon Fosse trakterer oss med kaffi fra en termos, han byr fram snushornet i sølv, og sammen går vi opp på dekk av det Yngve kaller den enormt fete speedbåten, før han blir strengt irettesatt, det heter for faen snøggsjark.
«Vyrde bergensarpakk. Kan de vere så venlege å levere denne geita til VFF [Vestlandske frigjeringsfront] på Eikaasgalleriet på Ålhus? Han heiter Frilin og har byrja å breke bokmål, så no må han døy. Takk som faen. Larine Litlenova. PS. Ljåmannen hente alle embedsmenn!»
– Vet du ka då, i begravelsen til Kenneth Sivertsen var det visstnok en gedigen krans som var mye større enn alle de andre. Folk trodde den var fra Kulturrådet eller noe sånt. Men på båndet til kransen sto det: «Takk for alle gode minne, Kenneth. Helsing Bømlo Taxi.»
Men først må jeg videre, jeg klarer ikke å bli stående i klyngene mer enn et par minutter av gangen, ravende fra gruppe til gruppe sanker jeg bruddstykker av samtaler, biter av sagn, crescendoer i røverhistorier og punchliner i anekdoter, så kaster jeg meg inn i Bind deg en blomsterkrans, etterpå skråler jeg drikkevisen hvis tekst går trallala lalala-øl! på melodi av Sæveruds Rondo amoroso.
Som en slegge, som en slegge går den mot stein,
Anders Lysne kjører sleggen mot steinen, en kile
i sprekken, en bue over hodet, den lange beve-
gelsen sakte i luften, først fort rett mot steinen,
sleggen mot flaten, klanket fjellimellom, gnist, det
spruter små stein mot øynene, støvet opp i nesen,
steinspon i øyevippene, musklene river time etter
time, dumpe klank, opp bue klank, hellene deler
seg, tumler, en helle legger på tuml, samler seg i
røys, hellene tuml, små ras, heller, opp bue klank
ras, og så klakk når hellen tar det siste spranget og
blir røys, Anders Lysne spiser av krotakaken lent
mot sleggen, Anders Lysne drikker av ølet lent mot
sleggen, grønske og væte i nakken før igjen opp bue
klank, tuml, røys, sleggen en vandringsstav, han
lener seg mot sleggen og tar snushornet, steinstøv
i nesen, et brak fra vognen, opp den bratteste kleiv
støttes marmorblokken ut, bryter seg gjennom
plankene og tumler nedover kleiven, og marmoren
knuser kneet, Anders Lysnes hest, som bjørk, som
kvist, med samme lyd knekker Anders Lysne sitt
bein, og hesten kneler og hesten stopper marmor-
blokken og hestens hyl, i buen av hestehår, hestens
hyl, jeg holder meg for ørene, hesten knust under
kongens marmor, og Anders Lysne tar sleggen, opp
bue men ikke klank, en dumpere, uhyrlig lyd, han
må kjøre sleggen i hestens hode, han må på stedet
avlive sin egen hest med sin egen slegge, under
hestens øre der bor det en tinning, Anders Lysne
hyler når sleggen går i bue, når sleggen fullfører sin
bue og kjøres inn i hestens tinning.
Bakenfor det grå skimrer Vestlandet i blått, i grønt. Vinden skyver regnet, den uavlatelige trommingen mot frontruten blander seg med lyden av Yngves knær som gnisser mot undersiden av hanskerommet.
Blir glad av å finne følgjande beskrivelse av heimstaden min: "... jeg prøver å se opp mot fjellene for å se om det finnes en spesiell topp eller formasjon som gjør at regnet samler seg her, forstå hva som får regnhæren til å akkurat på dette stedet å sette inn sin offensiv, regnets brohode, nedbørens kultsted, skyenes pilegrimsmål etc., men jeg ser kun grått fallende vann, sikten er bare på noen meter".
Er det så vanskelig å forstå at veier skal være smale og ferger skal ha kiosker?
...det er faktisk antydning til opplett, en del av himmelen er i hvert fall nesten lysere mot sør.
...Vestlandet er ikke et sted, det er en tilstand, et vesen.