Bokelskere.no

Åja. Særlig når jeg tenker tilbake på
barneårene hadde mor gitt meg mange gode minner. Senere, etterhvert som jeg gikk gjennom puberteten og ble eldre, hadde hun trukket seg mer inn i seg selv, lagt spilloppene bak seg. Skjønt hvem vet? Enkelte ganger hadde jeg en mistanke om at hun hadde gjort det motsatte, at hun hadde trukket seg inn i sin egen fantasiverden. Og som voksen mann var det ikke plass til meg der. Hun gled fra meg på et vis, og jeg fra henne.

Den mor er tross alt ikke født som ikke nyter synet av sitt eget spisende barn. Det hun ser er morgendagens garanti for vekst og sunnhet, hver eneste bit brød som glir ned er hennes allierte. Det som for barnet er sikring av fysisk helse, er for henne sikring av egen psyke, fritak fra engstelse om sykdom og død.

Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.

Var det mer sannsynlig at de fire satt og planla et attentat på Salman Rushdie, enn at de luftet mulighetene for en felles biltur til Stokmarknes?

Jeg satset på Cola nå. Eller Coca Cola som det heter. Smaker som søt parfyme tilsatt kullsyre, men det skal være bra for magen.

Tre dager etter at mor døde, det var altså 14. november, fant jeg meg selv inne på det tomme soverommet hennes. Jeg sier "fant meg selv igjen," fordi det faktisk var det som skjedde. Jeg husker ikke at jeg gikk inn dit, og ikke hvorfor heller. Husker bare at jeg sto der, omtrent midt på gulvet. Som sist var det mørkt, men det blå lyset fra månen var stengt ute av regn og tåke. Novembervær.

Utsikt til Paradiset. Utsikt til en hverdag i velferdsstaten Norge. Ennå var den riktig nok ikke blitt født ut av vinternatten. Ennå nølte lyset, ennå sov både Adam og Eva. Men om litt ville menneskene reise seg fra sengene sine, gni søvnen ut av øynene og begynne å virke. Jeg tok en god slurk varm te, og grep teleskopet.

For meg var saken uansett både biff, karbonade og ertesuppe.

Det finnes to typer mennesker her i verden, pleide mor å si. De som kan kunsten å lytte til andre, og de som ikke kan det.

Representerte ikke ensomheten selve essensen i oss selv? Jeg var klar over at mange nok hadde vent seg til å betrakte meg som en ensom person. På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk. Ensomheten i fellesskapet. Det å leve alene (eller sammen med mor), representerte for mange den synlige formen for ensomhet, men var denne ensomheten større, mer kvelende enn ensomheten i de barnerike familiene? Var det realistisk å regne med at man kunne oppnå en mer intim form for fellesskap enn det jeg hadde følt (og stadig følte) for mine 40 000 "samboere" her oppe i utkanten av Oslo? Såvidt meg bekjent, nei.