Bokelskere.no

Når de menneskene dør, som man har innrettet sitt liv for å tilfredsstille og få aksept av, opplever man kanskje en plutselig tomhet?
Når de menneskene dør som man bevisst eller ubevisst har ønsket å bli tatt imot av, oppdager man kanskje at de valgene man har tatt, små og store, for å bli tatt imot av disse, har bidratt til å skyve andre bort?

Man blir ikke snill av å ha det vondt. I regelen blir man slem av å ha det vondt. Krangelen om hvem som har hatt det verst, er barnslig. I regelen forkrøples de undertrykkede og får et ødelagt følelsesliv, i regelen overtar de undertrykkede undertrykkerens tankegang og metoder, det er undertrykkelsens mest infame konsekvens, at den ødelegger de undertrykkede og gjør dem mindre i stand til å frigjøre seg, Det skal hardt arbeid til for å gjøre lidelsen om til noe som er nyttig for noen, særlig for den lidende selv.

Det vanskelige er når begge parter er offer og identifiserer seg med offerrollen og trenger den og bruker den for hva den er verdt og ikke vil gi den opp.

Filosofen Arne Johan Vetlesen har sagt at svakheten ved sannhetskommisjonene, forsoningsprosessene etter krigene, er at de i regelen krever like mye av ofrene som av bødlene, at det er en urettferdighet i det.

Straks et problem var løst, dukket det opp et annet, uansett hvor mye hun holdt på, kom hun aldri i sikkerhet, uansett hvor mange nyttårsfester hun arrangerte, ventet avslagene og skattefuten, farer lurte alle vegne, snart ble hun sikkert ulykkelig forelsket eller påkjørt, det var ikke hvile å få og hvordan ville det ende, garantert og ikke til å unngå med døden.
Ja, ja, sa hun. Å holde ut er den første plikten for alle levende vesener.

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.

Ingen kan nå deg, sa jeg til meg selv, hvis du ikke er nå-bar.

Å være utafor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

Sybille Bedford skriver et sted at når man er ung, føler man seg ikke som en del av helheten, av det menneskelige grunnvilkåret, når man er ung, gjør man en masse, fordi det oppleves som om det bare er en generalprøve, en øvelse man kan gjøre om på når teppet går opp for alvor. Og så en dag blir man klar over at teppet har vært oppe hele tiden. Det var forestillingen.

Nora hadde styrken, Nora dro, men Nora var ikke virkelig, Nora var en manns ide.