Bokelskere.no

Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er kjedlig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt menneske lenge, også om det er et ganske kjedlig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre.

Noen ganger er det for sent. Noen ganger er det umulig å gjenopprette, er det uopprettelig.

Det gikk an å befinne seg i to sjelstilstander samtidig. Å være grunnleggende ulykkelig, skaket og rystet i sitt innerste og likevel oppleve øyeblikk av lykke [...]

Man kan ikke leve livet på nytt og de beslutningene man har tatt må man leve med.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning.

Klara møtte Anton Vindskev på Renna. Anton Vindskev bestilte lammespyd, men det var ikke flere lammespyd igjen og dama til Anton Vindskev ble forbanna og forlangte at Anton Vindskev skulle ha lammespyd for han var Norges største poet. Det trodde ikke Klara på. Så hvem mener du er Norges største poet? spurte han. Stein Mehren, sa Klara, Jan Erik Vold, sa hun, i hvert fall ikke du. Sånn ble Klara venn med Anton Vindskev.

Man kan ikke tilgi det som ikke er innrømmet! Trodde jeg de var i stand til å innrømme? Å snakke sant om noe de hadde brukt så mye krefter på å fortrenge og fornekte? Trodde jeg de ville risikere allmenn fordømmelse for å forsones med meg? Nei, det var jeg ikke verdt, det hadde de vist meg, igjen og igjen.

Det var på tide å forsones, skrev Astrid. Det hørtes forsonende ut. Hørtes enkelt ut, som om det handlet om å ta seg sammen, legge godviljen til.

Man blir ikke snill av å ha det vondt

De andre hadde andre talenter, mor var pen