Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Ingen i hele verden kommer fra ingenting.
Jeg var fryktelig trist. Jeg var virkelig så trist som et trist barn, og barn kan være veldig triste.
Nå for tiden er jo folk veldig opptatt av slekt, og det betyr navn og steder og fotografier og rettsbøker, men hvordan kan man finne ut hvilket stoff hverdagen var lagd av?
...det var da jeg lærte at man får arbeidet gjort ved rett og slett å gjøre det.
Men når jeg ser andre gå selvsikkert bortover fortauet, som om de er fullstendig frie for angst, skjønner jeg at jeg ikke vet hvordan andre er. Så mye av livet synes å være antakelser.
Jeg mistenker at jeg ikke sa noe fordi jeg gjorde det jeg har gjort det meste av livet mitt, nemlig å dekke over andres feil når de ikke skjønner at de har dummet seg ut. Jeg tror jeg gjør dette fordi det kunne ha vært meg en stor del av tiden.
Skjønner jeg den smerten barna mine føler? Jeg tror jeg gjør det, selv om de kanskje vil påstå noe annet. Men jeg tror jeg vet så godt om den smerten vi barn trykker til brystet, om at den vil vare livet ut, med lengsler så store at man ikke engang kan gråte. Vi holder den tett inntil oss, det gjør vi, for hver gang det hamrende hjertet slår: Denne er min, denne er min, denne er min.
Men nådeløsheten handler virkelig, tror jeg, om å gripe fatt i meg selv, om å si: Dette er meg, og jeg kommer ikke til å dra dit jeg ikke holder ut å dra -til Amgash i Illinois- og jeg kommer ikke til å bli i et ekteskap når jeg ikke vil det, og jeg vil gripe fatt i meg selv og slynge meg selv videre gjennom livet, blind som en flaggermus, men videre drar jeg!
Men iblant ser jeg et barn gråte i den dypeste desperasjon, og jeg tror at det er en av de sanneste lydene et barn kan lage. Da føler jeg nesten at jeg inni meg selv kan høre lyden av mitt eget hjerte som brister, sånn som man kunne høre ute i det fri -når forholdene var ideelle- maisen gro på barndommens åkre. ... Jeg har gått av subwayen for å slippe å høre et barn gråte på den måten.
Da skjønte jeg at jeg aldri kom til å gifte meg med ham. Det er rart hvordan én ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klart til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så -en bitte liten bemerkning, og så slippes luften ut av sjelen og den sier: Åh.