Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Manikere kan virke robuste, der de raver omkring. Men ofte fornemmer jeg fortvilelsen, rett under overflaten.
Manikere tåler det utroligste. I akutt fase mener jeg fortsatt at man må være villig til å skyte med kanon. Senere får man tune seg inn.
Legemiddelindustriens medvirkning må anses som ren korrupsjon, med betydelig inntjening som resultat. Som kommersiell aktør har industrien en unik posisjon med sugerør direkte inn i statsfinanisierte ordninger. Pasientene er sårbare. Psykiatere har medvirket med sitt godkjenningsstempel. Det tjener ikke standen til ære. Diagnosenes vitenskapelige forankring har vist seg å være svak. Hvordan kunne noen i utgangspunktet tro at dette skulle ha noe med vitenskap å gjøre?
Iblant beskrives en ro, nærmest et avklaringens lys over den siste tiden før et selvmord. Som om den som tok livet sitt hadde bestemt seg. Som om dette var gjennomtenkt, en ønsket, en villet handling. Det minsker ikke smerten for de etterlatte. For dem fremstår handlingen som like sjokkartet uforståelig og uforsonlig.
Min barndom kan jeg ikke gjøre om på. Som voksen har jeg et valg, jeg har et ansvar. Og jeg tror alle mennesker har stor evne til heling, livet gjennom.
Med økende erfaring våger jeg mer, for jeg har sett hvor uheldig tvang kan være. Ikke først og fremst av hensyn til menneskeverdet, men for pasientenes muligheter for tilfriskning. Tvang fratar ansvar, skaper ofre, hindrer mennesker i å komme i posisjon til seg selv og sitt eget liv. Det gjelder særlig pasienter som strever med regulering av følelser og impulser, (...)
En sykdom er fremmed for organismen. Den kommer kastet på deg, eller sniker seg inn, utenfra. I den ligger en forestilling om at man igjen kan bli frisk. Men det må også en ytre kraft til: noe eller noen som kan kurere deg. Du selv blir avmektig, objekt for hjelperens velvilje. Det er hjelperen som sitter med definisjonsmakten.
Diagnoser blir lett objektiviserende og dermed marginaliserende kategorier. "Den andre" blir "det andre".