Bokelskere.no

I tillegg var han forfengelig nok, eller dum nok, til å merke seg og huske at det Partiet sa i går, var ofte det stikk motsatte av det Partiet sa i dag.

«Det ser ut til at komponisten ikke har tenkt på hva det sovjetiske publikum vil ha og hva de forventer av musikk.» Det var nok til å ta fra ham medlemskapet i komponistforeningen. «Farene denne trenden medfører for sovjetisk musikk, er åpenbare.» Det var nok til å ta fra ham evnen til å komponere og fremføre. Og endelig «Det er en smart og oppfinnsom lek som kan ende svært dårlig.» Det var nok til å ta fra ham livet.

La Makten få ordene, for ord kan ikke sverte musikk.

Og det var derfor han ikke kunne ta sitt eget liv: for da ville de stjele livet hans og skrive det om.

Under Maktens press slår jeget sprekker og splittes.

Det finnes grenser for hva en mann kan tåle i livet. 1936, 1948, 1960. De hadde vært ute etter ham hvert tolvte år.

Så var det dem som forsto litt mer, som støttet deg, men som samtidig var skuffet over deg. Som ikke fattet det enkle faktum om Sovjetunionen: at det var umulig å si sannheten her, og leve. Som trodde de visste hvordan Makten fungerte og ville ha deg til å kjempe mot den slik de forestilte seg at de selv ville gjort det, i ditt sted. De ville med andre ord ha blodet ditt. De ville ha martyrer til å bevise regimets ondskap. Men det var du som skulle være martyren, ikke dem. Og hvor mange martyrer måtte til for å bevise at regimet i sannhet var monstrøst og kjøttetende ondt? Flere, alltid flere.

I stedet for å drepe ham hadde de latt ham leve, og ved å la ham leve hadde de drept ham.

Treng gjennom den moderne tyrannens hud, lag for lag, og du vil oppdage at vevet ikke endrer seg, granitt omsluttet mer granitt. Intet hulrom av samvittighet er å finne.

Han sendte et telegram der det sto at han ikke var frisk og dessverre ikke i stand til å overvære sin egen henrettelse.