Bokelskere.no

Og nå er de for lengst forsvunnet ut, er trolig gått inn i bussen utenfor, mens Ari fortsatt står på samme flekken, ser på bagasjebåndet som snurrer de to koffertene hans i ring, og med posene, fulle av svunnen tid, som trekker nedover. Det kan være tungt å holde på det som er borte.

Vi kan mene noe av alle livets krefter og likevel ende opp med å svike til slutt.

Det er ikke særlig rettferdig at kjærligheten med sine flammer, sin tause inderlighet, ikke alltid lever like lenge som mennesket, men blekner med årene, kjølner, mister sitt uttrykk.
Hvordan er det mulig?
hvordan kan dette enestående, utrolige, på relativt kort tid, kanskje bare på noen få år, bli til grå hverdag, en karakterløs tirsdag [...].

Ari og jeg har det til felles, som så mye annet, at vi aldri bruker klokke, ubehagelig å ha den på håndleddet; som å være lenket til tiden.

"Det er ikke alltid så lett å puste i små samfunn, luftmangelen kan være kvelende,[...]"

Nordmenn, sier jeg; de er interessante. man har følelsen av at de stort sett er forsiktige, troende, hederlige, sunne, for de er jo alltid på ski, og dessuten deler de ut Nobels fredspris - det er nesten som om de huser selve freden. Men Norges mest berømte kunstner noensinne er likevel en halvgal maler som malte uforglemmelige bilder som dirrer av mørke, mye utålmodighet, erotisk spenning, ja dirrer av alt det du vanligvis ikke forbinder med nordmenn.

For dagene bandt ham raskt fast til en stolpe og begynte å fyre løs på ham i ett sett med de fire geværene, anger, savn, selvforakt, fortvilelse.

Liv vokser frem av ord, men døden bor i stillheten. Derfor må vi fortsette å skrive, fortelle, mumle verselinjer og eder, og på den måten holde døden unna, en stund.

Herre, sier Oddur, vennen min hoppet i sjøen langt der ute i bukten, han ville svømme til månen, han sier han hører hjemme der, det er naturligvis bare noe tull, ingen hører hjemme på månen, men han leser for mye skaldskap, det er en last han har, men ikke ta han fra meg straks, jeg vil helst ikke miste han.

Den som leser så mye skaldskap at han kan svømme til månen, må få leve lenger, verden har ikke råd til å miste sånne mennesker.

Sier Gud til Oddur. Men med kvinnestemme!

Og da blir Oddur helt rystet, tenk at Gud er en kvinne, eller hvem skal nå beskytte oss?

Jeg skal til å kommentere at han leser denne gamle danske oversettelsen istedenfor den nyere oversettelsen som befinner seg nærmere oss i tid og tanker, for oversettelser ser ut til å eldes raskere enn selve verkene, det er et av litteraturens mysterier, uansett hvor gode og viktige oversettelsene er, så virker det som om de er nærmere knyttet til sin samtid enn selve verket.