Bokelskere.no

Da de kommer og henter meg, får jeg håndjern på for første gang i mitt liv. Men jeg er så utslått av alt jeg har vært med på i det siste, at jeg ikke føler noe særlig. Kroppen min er meg likegyldig, smerten og ubehaget angår ikke meg. Jeg har sluttet helt å bry meg. Det eneste jeg klarer å tenke, er at jeg må få snakke med min nærmeste familie og få tilgivelse for den galskapen jeg har vært med på.
Jeg går gjennom korridoren med hendene på ryggen.

Jeg har fremdeles en brist i meg, jeg kan kjenne den, jeg kan se den. Jeg har utforsket den dypere enn noen gang før, og jeg vet nå at den aldri kommer til å lukke seg. Jeg håper jeg kjenner den godt nok nå til aldri å la en religion, en ideologi eller for den saks skyld et enkeltmenneske trenge inn i den og manipulere meg.

Vi er seks i en celle beregnet på to. Men det er ikke innsatte jeg har truffet. Jeg har møtt venninner som har et vanskelig liv, og som tok imot meg og tok seg av meg da jeg var for svak og for nedslått til å sørge for meg selv, uten å be om noe til gjengjeld. Vi gjorde alt vi kunne for å være mennesker sammen og kjempet hvert øyeblikk på dagen mot den umenneskeliggjøringen som fengselssystemet skaper.

Encellede amøber har et rikere liv enn meg. Jeg veksler mellom faser med vilt håp og intens opprømthet der jeg er overbevist om at noe kommer til å ordne seg, de kommer seg hjem, noen vil hjelpe meg - og øyeblikk med så brutal motløshet at jeg har inntrykk av at forstanden bikker over. Galskapen ligger på lur.

Hver bidige dag ringer jeg til de faste kontaktpersonene. Mannen i overvåkningstjenesten, som imponerte meg i første omgang, virker nå helt forbikjørt. Jeg kjenner både situasjonen på stedet og selve saken bedre enn ham. Jeg skjønner ikke hvordan han skal kunne hjelpe meg. For ikke å snakke om politiet. Politiets sikkerhetstjeneste, DGSI, er et stumt og ugjennomtrengelig landskap. I departementskontorene er det vakre ord å høre og ikke noe annet. Jeg har inntrykk av å skrike i det tomme rom.
I bunn og grunn er det ingen som har lyst til å dra og hente en mulig terrorist som har reist for å drive jihad av egen fri vilje. Selv når jeg forklarer at det er som om hun hadde latt seg manipulere av en sekt - for den radikale islam er ikke noe annet, det er en mektig sekt av fanatikere. Hvordan kan man snakke om fri vilje når hun er blitt hjernevasket gjennom effektive propagandateknikker som mang en gang har vist seg å virke?

Grenseområdene er bokstavelig talt spekket med IS-tilhengere og skjulte agenter som søker å avdekke motstanderne av IS og særlig medlemmene av Den frie syriske hæren. Snikmord forekommer hyppig.

Jeg opplyser familien vår om at Sophie og Hugo er i Syria. Alle er lamslått. For Sophies søster er det bare bønnen som kan hjelpe. Hun synger, tenner levende lys og søker støtte fra sine egne innenfor kirken. Det er bra for henne, men det bringer ikke Sophie tilbake.

I deres øyne er menstruasjonen uren. Den menstruerende kvinnen må hverken be eller berøre en koran eller ha seksuelt samkvem.

For første gang spør jeg meg selv, undrende: «Kan de ha hjernevasket meg?» Men det er ikke mulig. Hvordan skulle tre ikke spesielt smarte unggutter som er ti år yngre enn meg, ha klart å manipulere meg? Jeg forestiller meg at for å snu om på noens hode trengs det karisma, kyndighet og en overlegen intelligens. Slik jeg ser det, har de ingen av delene. Jeg tenker meg at det er depresjonen, kanskje, som har nedsatt tankekraften hos meg.

Det er ikke forbudt å kommunisere med Frankrike. Tvert imot, til og med. Det var sånn de fikk meg hit, og IS trenger nytt blod. De trenger kanonføde, og de trenger kvinner til krigerne. Hver konvertitt kan tenkes å formidle det glade budskap videre igjen, det er politikken til Daesh. Kommunikasjonene er kontrollert, men ikke forbudt.