Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Et forhold vil aldri kunne gi deg alt. Men det gir deg noe. Du henter det du ønsker deg fra et annet menneske- for eksempel god seksuell kjemi eller gode samtaler, økonomisk trygghet eller intellektuell bølgelengde, eller bare hygge og lojalitet- og av disse tingene får du velge deg tre. Tre- ikke fler. Kanskje fire, hvis du er heldig. Resten må du finne et annet sted. Det er bare i filmer at du finner en som gir deg alle disse tingene. I virkeligheten må du finne ut hvilke tre faktorer du ønsker å tilbringe resten av livet med, så søker du disse egenskapene hos et annet menneske. Slik er det virkelige livet.
Jeg tror at vennskap handler om å finne mennesker som er bedre enn en selv er - ikke smartere, ikke kulere, men snillere, rausere, mer tilgivende, og så skal du sette pris på det de kan lære deg, og prøve å høre etter når de sier noe om deg, uansett hvor ille, eller bra, det måtte være, og så skal du stole på det de sier. Det er det som er det vanskeligste av alt. Men det er også det aller fineste.
"Jeg beundret hvor raskt og smertefritt hun tilpasset seg det faktum at det barnet hun hadde fått, ikke var det barnet hun trodde hun skulle få. Jeg beundret hvordan hun skjønte, lenge før jeg skjønte det, at poenget med et barn er ikke hva du håper det vil utrette i ditt navn, men gleden det vil bringe deg, uansett hvilken form det måtte få, også om det er i en form det knapt er mulig å se som gledesfullt, og, enda viktigere - den gleden du vil ha det privilegium å gi dette barnet"
Alt hadde vært så mye morsommere den gangen. Hva var det som hadde skjedd?
Det var vel alderen. Og med den: Jobb. Penger. Unger. Alt som skulle forebygge døden, alle tingene som skulle gi fortrøstning, kontekst og innhold. Marsjen fremover, diktert av biologi og konvensjoner, som selv ikke den mest uærbødige kunne stå imot.
....sometimes when he was a child and had felt like he was exploding, seperating from himself like a dying star
Life is so sad, he would think in those moments. It's so sad, and yet we all do it. We all cling to it; we all search for something to give us solace
For the first time in his life, he understood, viscerally, what it meant when people said their hearts were in their throats, although it wasn't just his heart he could feel but all his organs thrusting upward, trying to exit him through his mouth, his innards scrambled with anxiety
Wasn't it a miracle to have survived the unsurvivable? Wasn't friendship its own miracle, the finding of another person who made the entire lonely world seem somehow less lonely?
...In a constant state of yearning for their younger selves, back when life had actually seemed so full of promise and hope, back when they had been romantic, back when life itself had been romance
He feels the memory as something alive and wounding