Bokelskere.no

Jeg hadde en følelse av at jeg hadde trengt fram til verdens ytterste rand. Det som for meg var av brennende intens interesse, var for andre intetsigende og tomt, og til og med gjenstand for gru og frykt. Frykt for hva? Jeg kunne ikke finne noen forklaring på dette. Tross alt var det jo intet meningsløst eller rystende i den forstand at det kunne finnes begivenheter som overskred begrensede kategorier som rom, tid og forholdet mellom årsak og virkning.

Ja, tenkte Violon bittert, historiens alltid like tragiske optimisme: En sang mot geværmunninger. Helter dør bare en gang, de feige hele livet.