Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
"Nå, men jeg foretrekker altså å skeie ut på russisk maner eller bli rik på hasardspill. Jeg har intet ønske om å bli Hopper & Co. i løpet av fem generasjoner. Jeg vil ha penger til eget bruk. Jeg betrakter ikke min person som et nødvendig tilbehør til kapitalen! Kanskje er det jeg sier noe tøis, men det er iallfall min mening."
" Jeg vet ikke om det kan være noe sant i det, De sier," bemerket generalen tankefullt. "Men jeg vet bare at De bestandig tar Dem friheter, straks man viser Dem litt ovenbærenhet."
Det lot til at han ville sagt noe mere. Men han stoppe brått. Som så ofte før kunne han ikke finne ut hva han egentlig ville si.
Disse menneskene her er altfor dydsiret for meg. Her foregår alt nøiaktig som som det beskrives i moraliserende tyske romaner. Hvert hus har sin familifar, som alltid er usedvanlig dydsiret og enestående hederlig. Ja, han er så ærlig , at man blir rent redd for å snakke til ham. Og denne "Vater" har alltid en familie, og om kvelden leser de høit av moraliserende bøker. Store gamle kastanjetrær utenfor huset! Solnedgang! Storker på taket! Alt er kort sagt så romantisk og rørende. Men hele familien lever i fullstendig trelldom. Faren hersker som en despot over dem alle. Alle sliter som trekkokser og samler penger som gamle ågerkarler. Alle pengene som familiefaren har samlet, må den eldste sønnen få for å kunne drive håndverket videre eller overta gården. Derfor får datteren ingen medgift, og hun blir gammel jomfru. Derfor selger man den yngste sønn som livegen eller soldat, og legger pengene til den felles kapital. Slikt hender virkelig her! Det har jeg hørt. Alt dette gjør man av bare pur ærlighet, og selv den yngste sønnen som er blitt solgt, tror at dette er som det skal være. Det er virkelig idealisme, når selv offeret gleder seg over å bli ført til slaktebenken! Og hvad så? Jo, heller ikke den eldste sønnen er lykkelig. For han har sin Amalchen, som han har skjenket sitt hjerte til, men de kan ikke gifte seg. For de har ikke samlet penger nok ennu. Så venter de pent. Også de går smilende til offerbenken. Amalchen er blitt blek og tynn. Hun tørker inn. Så - om tyve år eller vel så det - er velstanden øket. Pengene er spart opp, ærlig og redelig. Faren velsigner sin firtiårige, eldste sønn og den femogtredveårige Amalchen, som har inntørkede bryster og rød nese. Under dette gråter faren, holder en moralpreken og dør. Nu blir den eldste sønnen selv en dydsiret familiefar, og alt begynner forfra igjen.
Spillesalen var overfylt av mennesker, og nesten alle hadde det samme frekke og griske uttrykk. Jeg trengte meg frem til bordet, hvor jeg ble stående like ved croupieren. Jeg satte til å begynne med ytterst forsiktig, to, tre gullstykker for hver gang. Samtidig gjorde jeg meg mine iakttagelser. Det nytter nok lite å beregne når man spiller roulette. Man ser her mange spillere som sitter med små notisbøker. De skriver opp tallene som kommer ut, og de anstiller alleslags beregninger. Slik kan de sitte lenge og iaktta spillets gang. Endelig setter de - og taper, akkurat som vi andre dødelige som spiller uten system.
Jeg regnet tvert i mot meg selv med til dette griske pakket, som samles om spillebordene for å vinne. Hva min innerste moralske overbevisning angår, så var det selvsagt ingen plass for den i mine refleksjoner. I det siste har jeg hatt en avgjort uvilje mot å anvende en moralsk målestokk på mine tanker og handlinger. Det er ikke moralen, men helt andre prinsipper som nu er bestemmende for den kurs jeg styrer.
En virkelig gentleman må ikke røpe noen sinnsbevegelse, selv om han har spilt bort hele sin formue. Det er nemlig under en virkelig gentlemans verdighet å røpe at han legger vekt på noe så usselt og smussig som penger.
Det var første gang i mitt liv jeg kom inn i en spillesal. Jeg tilstår at mitt hjerte slo heftig. Jeg hadde lenge hatt en intens forutfølelse av at det her i spillesalen ville skje en avgjørende forandring i mitt liv. Her ville alt komme til å ta en helt ny vending. Dette visste jeg.
Det kan synes latterlig å sette så stort håp til rouletten. Den almindelige mening er jo at det er tåpelig og vanvittig å vente seg noe av spill. Men denne oppfatning synes meg enda tåpeligere og vanvittigere enn mine egne forhåpninger. Hvorfor skulle spill være en dårligere måte å tjene penger på enn for eksempel handel? det er riktig nok at av hundre spillere er det bare én som vinner. Men hva vedkommer det meg, hvis bare jeg selv blir den ene lykkelige?
Som jeg hadde forutsett, lot greven som han ikke kjente meg igjen, da vi møttes ved middagen. Generalen tenkte heller ikke på å presentere oss for hverandre. Greven har jo også vært i Russland, og han vet at en "utsjitel" - en stakkars huslærer - står meget lavt på samfundsstigen. Men ikke dess mindre kjenner jeg greven, og han husker meg meget godt. Han bare later som om han har glemt meg.
Nå, det får bli hans sak.
Å, De taler som en god bok!
Når vi møtes viser hun en ugenerthet som nærmer seg forakt, og hat. Kort sagt, hun gjør ikke engang forsøk på å skjule sin avsky. Det er helt tydelig. På tross av det skjuler hun heller ikke at hun har bruk for meg til et eller annet, og at hun derfor skåner meg. Mellom oss har det utviklet seg en ganske egenartet forbindelse som jeg har vanskelig for å forstå når jeg tar i betraktning den stolthet og det hovmot hun viser overfor alle andre. Hun vet for eksempel at jeg elsker henne inntil galskap, jeg får til og med lov til å erklære henne min lidenskap. Kan hun vise meg sin forakt tydeligere enn vet å tillate meg å snakke fritt og unhindret om min kjærlighet? <<Jeg bryr meg så lite om dine følelser, og det er meg fullstendig likegyldig om du snakker til meg om din kjærlighet.>>
Iblant hender det at den mest vanvittige, den mest umulige idé faar stadig større makt over en, slik at en til slutt synes den maa være gjennomførlig.