Bokelskere.no

NRKs Tormod Strand er en av få norske journalister som sannhetssøkende har rapportert om jødehatet i norske klasserom nå grunnet elever preget av islamske doktriner. Strand jobbet over lengre tid for å vise frem tilstanden i særlig videregående skole i Oslo, men ingen jødiske foreldre våget å stå åpent frem og fortelle om hvordan deres barn trakasseres.

Moskeen under den gullforgylte kuppelen i Åkebergveien 40, mottar offentlig tilskudd som ethvert annet godkjent tros- og livssynssamfunn. I 2014 fikk moskeen 2,7 millioner statlige kroner inn på kontoen via Fylkesmannen, mens Oslo kommune overførte 2,4 millioner kroner i medlemsstøtte, til sammen 5,1 millioner kroner. At dine og mine skattepenger går til aktiviteter i en moskè som dette, er det absolutt legitimt å stille spørsmål ved.

Vil ordensmakten eksempelvis klare å få kontroll på masser av titusener som mener seg forulempet på Muhammeds vegne, dertil mentalt og ideologisk støttet opp av våre samfunnsledere?
For som opplysningstidens filosof, Voltaire, antakelig helt rett påpekte: "De som kan få deg til å tro på det absurde, kan få deg til å utføre det grusomme." Det absurde her er, etter min mening, at det som fremstilles som helligheter, Allah og Muhammed, er så svake at de trenger nidkjært forsvar fra gatas parlament.

Det er en velkjent sak at den samme rekrutteringen til totalitære krefter som vi ser i dagens Europa, foregikk i Bosnia tidlig under andre verdenskrig, om enn på en noe annen måte. Den øverste religiøse lederen i Jerusalem, stormuftien Amin Hajj al-Husseini, hadde allerede tidlig på 1920-tallet uttrykt sitt ønske om total utryddelse av alle jøder. Da Hitler ble valgt inn i det tyske Rikskanselleriet i 1933, sendte al-Husseini derfor dette telegrammet til Hitler: "Jeg ser frem til å utbre Deres ideologi i Midtøsten!" Under 2.verdenskrig oppholdt al-Husseini seg i Tyskland, nærmere bestemt Berlin, i årene 1941 - 45. Han ble god venn av Adolf Hitler. Fra Berlin propaganderte al-Husseini intenst nazismen overfor araberne i Midtøsten, både via radio og ved det skriftelige ord. Åpent parallellførte han Hitler med Muhammed og Koranen med Mein Kampf - en parallellføring med udiskutabelt positivt fortegn fra al-Husseinis side, hvis noen skulle lure på akkurat det.
For Nazi-Tyskland ble samarbeidet med stormuftien, tilhørende en "underlegen rase", legitimert nettopp gjennom et felles jødehat. Som stormuftien skrev i sine memoarer etter krigen: "Vårt grunnleggende krav for å samarbeide med Tyskland var frie hender til å utrydde den siste jøden fra Palestina og den arabiske verden." Føreren Hitler hadde replisert slik på dette kravet: "Jødene er dine."
Derfor dro al-Husseini med Hitlers velsignelse til Bosnia og overtalte religiøse ledere og deres tilhengere i moskeer til å la seg verve til muslimske SS-divisjoner. I tillegg fylte Brorskapets stifter og leder Hassan al-Banna på med soldater fra Midtøsten som også inngikk i egne muslimske SS-bataljoner. Tyskerne sørget også for å utdanne imamer ved to skoler i Tyskland som tjenestegjorde for muslimer i felten.

En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse, eller i de intellektuelle tidsskrifter.

For meg er rasisme fullstendig utålelig, og må bekjempes med alle legitime midler. Men kampen mot en lovreligions inntog i et verdslig samfunn, er langt fra utålelig - det er en ytterst nødvendig kamp hvis vår frie sivilisasjon skal kunne videreføres til neste generasjoner.
Islam er således like berettiget å kritisere som enhver annen doktrine - hvis man da ikke i fullt alvor mener at den islamske konfesjonen er ekstraordinær og så fornem, at den er hevet over enhver rasjonell tilnærming og gransking. Selvsagt må dens tilhengere og kamerater få lov til å mene at islam er ren og urørlig, men å pålegge andre den samme overbevisningen og tilnærmingen, er fullstendig uakseptabelt og i full kollisjon med opplysningstidens idealer om rasjonalitet.

Jeg tror det er for sent å rydde opp på en god måte. Det er en forferdelig tung erkjennelse. Den smerter meg daglig. Erkjennelsen kan illustreres slik: Jeg var så heldig å få stablet på beinene en solid grunnmur av mine foreldre de første leveårene. Den var fylt med glede, letthet og sorgløshet, full av energi og pågangsmot. De siste om lag ti årene har grunnmuren slått flere og flere sprekker. Ut av sprekkene renner det sorg. Sorg over det tapte. Tapt trygghet. Tapt frihet. Sorg over vissheten om at tapet etter all sannsynlighet vil øke ufortrødent.

For en fundamentalist er ytringsfrihet en trussel mot hans eller hennes oppfatning av å besitte den hele og fulle sannheten. Derfor utelukker begrepene fundamentalisme og ytringsfrihet hverandre. Begrepet er er rett og slett en umulig spagatøvelse.

Å kritisere religionen islam eller andre religioner er et forsvar for rasjonaliteten - livsnerven i vårt verdslige, frie demokrati.

Andre kan ikke definere min religion for meg. Jeg er født med et hode, og liker å bruke det. Hvis Gud ikke er enig, blir Hun og jeg nødt til å snakke sammen. Lenge.