Bokelskere.no

Renslighet er en sunn likevekt mellom tilstrekkelig mange snille bakterier og noen få slemme. Det betyr at man skal beskytte seg mot det som er virkelig farlig, og gå inn for å spre det som er godt.

I 2011 undersøkte noen forskere fra USA bakteriefloraen i navlen, bare for moro skyld. I navlen til en av deltakerne i studien, fant de bakterier som man hittil bare kjente fra havet utenfor Japan - og det til tross for at vedkommede aldri hadde vært i Asia. Globalisering skjer ikke bare når den lille lokalbutikken blir til en McDonalds - den foregår til og med i våre egne navler. Daglig flyr milliarder og atter milliarder av utenlandske mikroorganismer verden rundt uten å betale en krone.

Når den første tarmbakterien ser sitt tipp- tipp- tipp oldebarn svømme forbi, har vi ikke ligget mer enn et par timer i armene til foreldrene våre.

Den som vil oppdage nye kontinenter og folkeslag i vår tid, må kartlegge den lille verdenen som befinner seg inne i oss selv. Der er tarmen det mest fascinerende kontinentet. Ingen andre steder lever det så mange fascinerende arter og familier som her.

Alle som lider av angst eller depresjon, bør huske på at også en opprørt mage kan utløse negative følelser. Ofte er magen i sin fulle rett, det kan skyldes for mye stress, eller en matintoleranse som ennå ikke er avdekket. Vi bør ikke bare lete etter årsakene i hjernen, , eller skylde på hendelser i livet vårt, vi er mer enn som så.

Er hjernen stresset, kaster man opp for å kvitte seg med tarminnholdet og derved spare fordøyelsesenergi. Så kan hjernen i stedet bruke energien til å løse problemene. Hvis tarmen blir stresset, kvitter man seg med tarminnholdet fordi det er giftig, eller fordi tarmen ikke er i stand til å fordøye den akkurat da. I begge tilfeller kan det være en fordel å tømme seg. Dette er simpelthen ikke det rette tidspunktet for hyggelig fordøyelse. Mennesker som kaster opp av ren nervøsitet, har en fordøyelseskanal som oppmerksomt forsøker å hjelpe til.

Filosofering eller fysikkforskning er og blir et hodeanliggende - men vårt «jeg» er noe mer enn som så.
Denne lærepengen er det faktisk tarmen som gir oss. Et organ som er kjent for sine små, brune hauger og prompelyder i ulike trompetvarianter. Nettopp dette organet forårsaker for tiden nytenkning innenfor forskningen - man har så smått begynt å sette spørsmålstegn ved hjernens absolutte førerstilling. Tarmen har ikke bare ufattelig mange nerver, men også - sammenlignet med resten av kroppen - ufattelig annerledes nerver. Den har en hel flåte av forskjellige signalstoffer, materialer til isolering av nerver og koblingsmåter. Det finnes bare ett organ som har et like stort mangfold - hjernen. Tarmens nettverk av nerver blir derfor også kalt tarmhjernen, nettopp fordi det er så stort, og fordi det kjemisk sett er like komplekst. Hvis tarmen bare var ansvarlig for å transportere næring og få oss til å rape fra tid til annen, ville et så godt utbygget nervesystem være en underlig sløsing med energi - ingen kropp ville bygge opp et slikt nettverk av nerveceller bare for å få til et enkelt promperør. Her må det ligge noe mer bak.
Det forskningen nå først langsomt er i ferd med å avdekke, er noe vi mennesker egentlig har visst helt siden urtiden: Magefølelsen har stor betydning for hvordan vi føler oss. Når vi er engstelige, «skjelver vi i buksene», eller noe kan «skremme livskiten ut av oss». Vi «snakker dritt» om andre, «svelger skuffelsen», må «fordøye» nederlagene våre, og ergrelser kan gi oss «sure oppstøt». Når vi er forelsket, har vi «sommerfugler i magen». Vårt «jeg» består av hode og mage - og nå foregår det ikke lenger bare på det språklige planet, men stadig oftere også i laboratoriene.

I tarmen vår forekommer det ofte en arkebakterieart som lever av avfall fra andre tarmbakterier, og som er selvlysende.

Det finnes godt og ondt her i verden - også blant mikrobene.
Det onde har for det meste èn ting til felles: Det vil egentlig bare det beste ... for seg selv.

Menneskene har alltid spist probiotiske bakterier. Uten dem ville vi ikke ha eksistert. Det må en gruppe søramerikanere si seg enig i. De brakte gravide kvinner til Sydpolen for at de skulle føde barna sine der. Tanken var at de senere ville ha lovlig rett til å utnytte oljeforekomstene der med tillatelse fra de «innfødte». Resultat: Babyene døde - senest på veien tilbake. Sydpolen er så kald og bakteriefri at de rett og slett ikke fikk nok bakterier. De normalt varme omgivelsene og bakteriene på tilbakereisen var nok til å ta livet av spedbarna.