Bokelskere.no

Hun kunne gå fra å skjelle meg ut på det mest avsindige til å si at hun aldri hadde elsket noen som meg på bare noen minutter, mens jeg på en helt annen måte oppmagasinerte og akkumulerte krangler, misnøye og frustrasjon, de lå som sedimenter i mitt indre, som en slags følelsenes fossileringer, og formørket mitt sinn mer og mer intenst, til jeg til sist var hard som stein, uimottakelig for forsoning og kjærlighet.

Hva er det som er så farlig at vi ikke kan si det høyt?

Relasjonen mellom foreldre og barn er omtrent som den mellom tollere og passasjerer på flyplassene; tollerne ser passasjerene i ankomtsthallen gjennom et vindu og kan følge med på alt de gjør, mens passasjerene, når de stirrer på det samme vinduet, fra den andre siden, bare ser seg selv.

i underbevisstheten er innsikter ingenting verdt

Overalt svakhet, overalt mangler og brister, som ofte hadde størknet i karakteren i form av selvrettferdighet, og innbilskhet og selvgodhet. [...]

Ydmykhet, det ordet som alle i offentligheten strødde rundt seg, var det nesten ikke lenger noen som kjente betydningen av. Bare hos de som hadde grunn til å være innbilske, de som det var noe med, fantes det ikke spor av innbilskhet, og bare de var ydmyke.

Kvalitet hang sammen med eksklusivitet, og alt som handlet om høy og lav litteratur, folkelig og elitistisk, hadde med det å gjøre. Jo bredere fortellingen favnet, jo større fellesskap den åpnet for, jo lettere var det å begripe, og jo mindre utfordrende ble det, i den forstand at leserens egen innsats og deltagelse ble mindre. I dette lå det også forenkling. En roman som skulle si noe sant om virkeligheten, kunne ikke være for enkel, den måtte ha et element av eksklusivitet i sin kommunikasjon, noe som ikke var felles eller delt av alle, med andre ord noe eget, og der et sted, mellom den gales helt egne og derfor helt ukommuniserte remser, meningsløst for alle andre enn den gale selv, som fant det dødelig relevant, og genreromanens faste formuleringer og klisjéer, som hadde blitt klisjéer fordi alle var fortrolige med dem, beveget litteraturen seg. Det høyeste idealet for en forfatter var å skrive en tekst som fungerte på alle nivåer samtidig. De eneste jeg kunne tenke på som hadde klart det, var forfatterne av de første Mosebøkene og Shakespeare.

Så nær hadde vi stått hverandre at jeg istedenfor å godta hans svakheter eller tilkortkommenheter, slik jeg godtok mine egne, identifiserte meg med dem og tok ansvar for dem, men på en indirekte måte, gjennom følelsene som skylte gjennom meg når jeg så han gjøre eller si noe jeg selv ikke ville ha gjort eller sagt. Dette visste ingen om, aller minst han, for hvordan kan man si noe sånt? Det hender at du ikke er god nok for meg?

(M.K.6)
Jeg gikk inn på rommet deres og begynte å lete etter to like sokker i kommoden. Det lå kanskje førti sokker der, og utrolig nok var nesten aldri noen av dem like.

(M.K.6)
Men når det gjelder deg, har du ikke mye glede av strutsetaktikken din lenger. Du blir jo sett overalt nå når boken din kommer. Du kommer til å bli en struts uten sand.

(M.K.6)
Og hva var vitsen med å nå nivået under det ypperste, det som var bra og kanskje til og med anerkjent som verdenslitteratur, så lenge det ypperste fantes? Jo, selvfølgelig fordi verdien lå i arbeidet, ikke i bedømmingen av det.