Bokelskere.no

Det gjør vondt å ikke bli tatt hensyn til, og det gjør vondt å ikke ta hensyn. Denne romanen har gjort vondt for alle i min nærhet, den har gjort vondt for meg, og om noen år, når de er store nok til å lese den, vil den gjøre vondt for mine barn. Hadde jeg gjort den vondere, hadde den blitt sannere.

Jeg var helt utslitt, det var hun også, men samtidig var det noe som skalv i meg, og jeg kjente den følelsen, det var lykke. Hver gang jeg hadde kjent den skjelvingen, hadde jeg forsøkt å få den til å forsvinne, for én ting hadde jeg lært i løpet av de førti årene jeg hadde levd, og det var at det var så mye lettere å bære på håpløsheten enn håpet.

Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det mer å forstå.

Stillheten, det er intetheten, når det som var ikke lenger er, og det er det som gjør hendelsen umulig å gripe, jødeutryddelsen er det som ikke er. Ja, det er intet. Hvordan skal vi forholde oss til det på en sann måte? Velger vi ut en som skal representere det, et individ med navn og historie, familie og venner, gjør vi det til en skjebne, det vil si, gir vi det verdighet, for det individet hadde verdighet bare i kraft av å være et individ, men det var nettopp verdigheten som var fraværende i utryddelsen, og det fraværet som gjorde den mulig. Velger vi ikke ut en som representerer det, gir vi ikke ofrene navn, men tenker på dem som seks millioner, generaliserer vi det, og det er heller ikke sant, det var aldri seks millioner jøder som ble utryddet, det var en og en seks millioner ganger. Perspektivene utelukker hverandre.

Hvorfor ordner jeg livet slik? Hva er det jeg vil med denne nøytraliteten? Åpenbart handler det om å eliminere så mye motstand som mulig, få dagene til å gli så lett og hinderløst av gårde som mulig. Men hvorfor det? Er ikke det det samme som å ville ønske å leve så lite som mulig? Si til livet at det skal la meg være i fred, så jeg kan ... ja, hva da? Lese? Å, men helvete heller, hva er det jeg leser om, da, annet enn livet? Skrive? Samme sak. Jeg leser og skriver altså om livet. Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det.

Hver og en av oss lever som vi er våre egne statsmenn, midt i verden, hvor alt vi mener og tenker har den største vekt, helt uaffisert av at alle andre tenker det samme. Kulturens helt uhørte og voldsomme dyrking av det individuelle, som foregår midt i den største likhetsskapende kultur verden har sett, er et svar på de problemer som for første gang dukket opp mot slutten av attenhundretallet, og som den gangen også ble oppfattet som nye. Vi lukker rett og slett øynene for at det skulle eksistere noen motsetning mellom den overalt framtredende forestillingen om den enes unike individualitet og alles påfallende likhet. På tyvetallet var alles likhet en dystopi. Overalt i kulturen ble trusselen fra massemennesket uttrykt, i form av maskelignende ansikter og uniforme kropper omgitt av enorme tannhjul og hamrende maskiner, i en verden hvor all individualitet var utvisket.

Når forlater toget det lokale og går over i det globale? spør Latour, og svarer, aldri. Alle store organisasjoner og sammenslutninger består av lokale enheter, hærene er for eksempel organisert på lignende måter som hærer ble organisert på i romertiden, bare mangfoldiggjort, og det samme gjelder byråkrati, statsvesen, store kommersielle og internasjonale selskaper. De består av et menneske med svetteringer under skjorteermene og slips på skakke i en kontorbygning ganger tusen, eller ganger hundre tusen. Det er ikke antallet i seg selv som har forandret menneskets betingelser, det er vår forestilling om antallet.

Mytene ser mennesket i tiden, opplysningen ser mennesket i rommet.

Hamsuns karakterer er fremmede, de hører ikke til noe sted, men er en slags sinnets turister, uten hverken fortid eller opphav. De bare kommer ramlende inn. Følelsene er noe som oppstår inne i menneskene, ikke mellom dem, som hos Duun. Forskjellen viser seg også i forståelsen av irrasjonalitet. Både Duun og Hamsun er interessert i det. Hos Hamsun er det irrasjonelle ofte noe fint og delikat, et utslag av nervenes adel, noe romantisk forrykt som er like rikt som det er vakkert. Hos Duun er det irrasjonelle knyttet til folkelige fortellinger, overtro, misforståelser og mørke, noe som utspiller seg mellom mennesker, ofte hjelpeløst og fattigslig.

(MK 6)
Døden er ikke moderne.