Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hvile er ikke det siste sukket av utmattelse, men en åpning for nye begynnelser.
Voksne som aldri sier «Næ?» eller «Nå tuller du?!» har liksom stoppet opp i utviklingen. Kanskje noen burde skape en ny folkebevegelse av alle menneskene som vil verne om gaven det er å leve storøyd? Og la den gå under navnet Næismen?
Vi hviler fra framskritt, forbedringer og forandringer, og lar ting få være som de er en liten stund. Og ut av dette, så bakvendt det enn kan virke, kan noe mindre krampaktig vokse fram.
Hvile er en bro mot mulighetene.
Hun beskrev opplevelsen med ordene: "Ritualet rørte ved noe vidstrakt i meg." En vakker beskrivelse av ritualer. Den faste ordningen, hvor enkel den nå er, kan bli en form som bærer med seg noe uventet stort.
Når klokkene i Säve kirke ringer inn helgen presis 18.00, tar jeg av meg armbåndsuret, slår av lyden på mobiltelefonen og bruker den deretter ikke for andre enn familien og de nærmeste vennene våre. Dette av én eneste grunn -- jeg vet at jeg ellers ikke har viljestyrke til å avstå fra den. Datamaskinen må også gi tapt. Jeg ser for meg at jeg skjærer et riss mellom denne uken og den påfølgende, og et snitt mot evigheten.
På samme måte som skapelsen ikke tok slutt etter skapelsesuken, trenger også sjelslivet, sjelsevnene og tankene våre å bli nyskapt og gjenskapt, igjen og igjen.
Den største faren i et samfunn på høygir er likegyldighet.
Forfatteren Tito Colliander utvider perspektivet ytterligere og hevder at i måltidet er det ikke bare de andre ved bordet som er tilstede, der er hele naturen. Han trekker så å si ut en ny lem i spisestuebordet og viser at det som fortjener betegnelsen måltid, også er en kosmisk fest:
I måltidet blottlegges alt det gåtefulle i tilværelsen.
Åkrene der såkornet modnes, jorden der rotknollene
bugner, vannet der fiskenes befruktede rogn utvikler
seg, jordens safter og mineraler, sugd opp i grøde og
bær. Insektenes blyge sommerflukt med pollenstøv
fra blomst til blomst.
...Duggdråpene som legger seg lydløst over vingårder
og rugåkrer. Planktonet i vannet, fiskenes næring...
Lufttrykk og solenergi og kosmisk stråling. Måltidet
er et under som gjentas igjen og igjen.
Da er det helt avgjørende spørsmålet hvorvidt hvilens iboende og virksomme krefter er sterke nok i møte med den uroen som oppleves overmektig. Jeg møter mange mennesker som kan bekrefte at det stemmer. Medmennesker som har prøvd seg sønder og sammen, som er kommet til det punktet der de ikke lenger orker å prøve, og har sluttet å klynge seg til det siste halmstrået. Sluppet taket, overbevist om at alt var over, og til sin egen forbauselse oppdaget at det snudde der.