Bokelskere.no

Jeg tror vi alle vet at det er penger og politisk makt Hamas egentlig kjemper for. Lederne deres gjør seg rike på å posisjonere seg som de store 'sionistknuserne', men samtidig kjøper de øverste lederne seg store strandvillaer. De finner bare fram den muslimske troen sin og tørker støvet av den når de selv kan tjene på det.

Situasjonen mellom israelerne og palestinerne har gått i vranglås. Jødene fortjener en trygg stat. Palestinerne trenger skikkelige hjem. Israelske barn i nærheten av grensen mot Gaza må ofte gå på skole i bomberom. Muslimske fanatikere bruker palestinere for å terrorisere. Palestinerne lever under begredelige forhold i flyktningeleirer.
Hatet som ekstremistene har mot Israel, er grenseløst, men samtidig bryr de seg heller ikke om folket i Gaza. De ser dem som brikker i et spill.

Jeg har hørt at det Saudi-Arabia tjener på olje på èn dag, ville vært nok til å bygge et hjem for hver eneste palestiner i Israel og resten av Midtøsten. Men ikke forvent at det saudiarabiske kongedømmet noen gang kommer til å skrive ut den sjekken.

Krig er aldri rettferdig.

I likhet med de fleste andre etniske minoriteter i Midtøsten, gjør ikke kurderne noe forsøk på å være politisk korrekte. Det å sette merkelapper på folk er som en nasjonal hobby, og en enslig arabisk mann i et område dominert av kurdere blir ansett som en sikker kilde til trøbbel.

Hamas elsker det å dø for Allah mer enn dere israelere elsker livet.

Che Guevara ble, i en merkelig sammensmelting av kulturer, forbildet som de protesterende samlet samlet seg rundt. Den historiske, kubanske revolusjonsskikkelsen fra 1950-tallet dukket opp på tusenvis av t-skjorter på Tahrirplassen. Han ble symbolet på egyptisk motstand mot Mubarak-regimet, men det virket som om folkehopen hadde glemt hva som ble resultatet av Cubas "frigjøring" under Castro. Slik det altfor ofte går i revolusjoner, dannet kombinasjonen av idealisme og ungdom det perfekte maktvakuumet - og dermed åpnes døren for diktatorspirer. Selv nå var det flere aspirerende tyranner som bare ventet på at ting skulle skje i Egypt, og de hadde alle èn ting til felles: De tilhørte Det muslimske brorskapet.

Jeg så på religion som en slags gift. Bare se på Midtøsten, tross alt. Den går opp i limingen enda en gang, fordi religionen alltid ser ut til å havne til sengs med politikken. Resultatet har en tendens til bare å bekrefte det ordtaket vi har i disse traktene: "Når du blander religion og politikk, får du politikk." Dårlig politikk, vil jeg føye til.

Den unge storbyen Dubai vokser i vill fart, og minner mest om en tenåring som jobber hardt for å kvitte seg med fortiden og få anerkjennelse fra sine likemenn. "Fortiden" begynte i år 630 e.Kr. da islamske erobrere la de arabiske emiratene under seg. Krigerne var sendt av selveste Muhammed, og sjeikene som satt med makten, hadde ikke noe å stille opp med mot styrken og aggresjonen deres. Derfor omvendte innbyggerne seg til den nye religionen for å overleve.

I Mosul i Irak ga ISIS de kristne fire valg: konverter til islam, betal en umulig stor jizya (skatt), reis din vei eller dø.