Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Etter at israelske styrker i 1948-krigen hadde fordrevet 750 000 palestinere og tatt eiendommene deres, fryktet myndighetene erstatningskrav. Ved å ta imot like mange jøder fra arabiske land laget den israelske regjeringen et kreativt regnestykke. Siden Irak konfiskerte all jødisk eiendom, kunne staten Israel gjøre det samme, konfiskere all palestinsk eiendom. Irak kunne la være å betale erstatning, men da trengte heller ikke Israel å betale erstatning. Israel og Irak hadde "byttet befolkninger", men de irakiske jødene var rasende. Skulle deres formuer betale for palestinernes tap? Jødene fra Irak ble jo hentet og "brakt hjem" frivillig, mens palestinerne motvillig ble fordrevet fra sine hjem. Utgangspunktet var helt forskjellig.
Hvorfor Israels marine skyter mot uskyldige fiskere i småbåter, er ubegripelig, og fremstår bare som terror. Fordi Hamas styrer Gaza, skal fiskerne blø. Sikkerhet er argumentet den israelske regjeringen alltid bruker, men var det en investering i sikkerhet å gjøre livet til over en million palestinske naboer så miserabelt som mulig? Jeg forstår ikke logikken. Men igjen - politikken i Midtøsten drives ikke av en fornuft og en logikk vi europeere kjenner oss igjen i. Credoet på begge sider er: Når vi lider, skal dere også lide.
Hamas er ingen demokratisk bevegelse som vil det beste for sin befolkning. Islamistene har vist at de først og fremst sørger for sine egne støttespillere. Hvor stor oppslutning islamistene har i Gazas befolkning, har vært vanskelig å måle, siden mange ikke tør å si at de misliker eller hater Hamas.
Ordet okkupasjon kan være vanskelig å bruke når vi som utenforstående snakker med israelere fordi de lett tror vi tar stilling. Som reporter er jeg avhengig av at folk åpner seg. Okkupasjonen blir kamuflert som «kontrollen over palestinerne», «problemet med araberne» og «situasjonen», alt etter hvem jeg snakker med. Ord er ladet, og vi som beveger oss i alle leire, må kunne kodene til fingerspissene. Det finnes ingen nøytrale steder her. Vi må vite hvordan vi skal ordlegge oss hvor og hos hvem. Og noen ganger går det galt.
Mange spør: «Hvorfor liker ikke Norge oss?» eller «Hvorfor hater alle i verden oss?» Det kunne være fristende å svare «It's the occupation, stupid ...» fritt etter president Bill Clintons påminnelse om nøkkelordet i valgkampen i 1992: «It's the economy, stupid.» Men jeg nøyer meg med å svare at motviljen skyldes en kombinasjon av okkupasjon, arroganse, byggingen i bosettingene og mangel på troverdig vilje til å skape fred. Når reaksjonen er «What occupation?», er det vanskelig å fortsette samtalen.
Det som må være kompasset i NRKs dekning, er folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. Vi kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.
Under samtalen ser han ikke på noen av oss kvinnelige journalister. Han har bare lov til å møte blikket til sin kone og kvinner i familien. Den ultraortodokse jødedommen har mye til felles med konservativ islam.