Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Spådommen ligger der alltid, som gåtefullt vann i mørket.
Vanligvis ligger den og gjemmer seg på en plass vi ikke veit om.
Men når tida er inne, kommer den sigende, uten en lyd, og kulda
fra den trenger inn i cellene dine, en etter en, det brutale vannet
stiger helt til du holder på å drukne og gisper etter luft. Du strekker
deg mot ventilen i taket, desperat etter frisk luft. Men den lufta
du puster inn er knusktørr, den brenner og svir i halsen. Motstridende
elementer - vann og tørke, kulde og hete - rotter seg sammen og
går til angrep på deg.
Visst er det massevis av plass her i verden, men for deg fins det
ikke plass noen steder - selv om det ikke er mye du ber om. Når
du ønsker å høre stemmer, fins det bare dørgende stillhet. Men når
du lengter etter stillhet, drønner den uopphørlige stemmen fra
spådommen mot deg. Noen ganger trykker stemmen på en knapp
til alle hemmelighetene som ligg skjult inni huet ditt.
Hjertet ditt er som ei flomdiger elv. Det finnes ikke et eneste landemerke
igjen, alt ligger under vann, kanskje har alt sammen blitt
flytta til et sted i mørket. Og hele tida fortsetter det å regne ned på
elva. Og hver gang du ser bilder fra en oversvømmelse på tv, tenker
du: Jepp, det er akkurat sånn det er, sånn ser det ut i hjertet mitt.
Noen ganger ligner skjebnen på en lokal sandstorm som skifter retning hele tida. Du begynner å gå en annen vei for å slippe unna. Men da skifter stormen retning og følger etter deg. Igjen begynner du å gå en annen vei. Og nok en gang gjør stormen som deg, og skifter retning. Gang på gang på gang, det er som om du dansa en illevarslende dans med dødsgudene i grålysninga. Det gjentar seg. Men du skjønner det, at stormen ikke er noe sånt derre noe som kommer langt bortefra et sted og ikke har noe med deg å gjøre. Stormen, det er deg selv, det. Noe som er inni deg. Du har ikke annet å gjøre enn å finne deg i det, sette det ene beinet foran det andre, lukke øya og øra for å beskytte deg mot sanden, og slepe deg framover skritt for skritt. Og det fins ikke noen sol, ingen måne, ingen retning, noen ganger fins det ikke en gang ordentlig tid. Bare sandkorn -hvite og ørsmå som pulveriserte bein- som danser under den høye himmelen. En sånn sandstorm er det jeg ser for meg.
Du slipper selvsagt unna. Fra den voldsomme sandstormen. Den metafysiske og symbolske sandstormen. Men den kan være så metafysisk og symbolsk den bare vil, den skjærer seg likevel gjennom kjøtt og blod som tusen skarpe kniver. Det strømmer blod fra en hel haug mennesker, fra deg selv også. Varmt, rødt blod. Kanskje tar du imot det med begge henda. Ditt eget blod, og de andre sitt.
Og når sandstormen er over, skjønner du ikke helt hvordan du kom deg unna og overlevde. Du er ikke engang sikker på om stormen faktisk er over. Men en ting veit du. Den du som kom seg ut av stormen, er ikke den samme som gikk inn i den. Sånn var det med sandstormen.
Berlioz sa en gang at å leve et helt liv uten å lese Hamlet, var som å tilbringe livet nederst i en kullgruve.
Sånn er verden: Det som ikke er kjedelig får en snart til å kjede seg, de tingene som aldri kjeder en, er stort sett kjedelige. Jeg har hatt mer enn nok av kjedelige perioder i livet mitt, men jeg kjeder meg aldri.
Sånn er det med kjærligheten, unge Kafka Tamura. Det er du selv som nesten mister pusten fordi det er så fantastisk, du selv som går deg vill i det dypeste mørke, du selv alene. Det er noe du selv må holde ut i ditt eget hjerte.
Every one of us is losing something precious to us. Lost opportunities, lost possibilities, feelings we can never get back again. That’s what part of it means to be alive. But inside our heads — at least that’s where I imagine it — there’s a little room where we store those memories. A room like the stacks in this library. And to understand the workings of our own heart we have to keep on making new reference cards. We have to dust things off every once in a while, let fresh air in, change the water in the flower vases. In other words, you’ll live for ever in your own private library. (Sitat som Haruki Murakami selv har lagt ut på sin facebookside)
If you remember me, then I don't care if everyone else forgets.
Kjærligheten skaper jo verden på nytt hver gang
"Minner er noe som varmer kroppen fra innsiden. Men samtidig er det noe som river den i stykker fra innsiden."
Saeki har i en viss betydning sår på sjelen. Det har vi selvsagt både du og jeg og alle andre også. I større eller mindre grad. Ubetinget.