Bokelskere.no

Alle toppledere bør stikke hue inn i et vepsebol i ny og ne. Det er i vepsebolet du lærer hva førstelinja i en organisasjon sliter med, det er fra dem som drifter butikken i hverdagen at du får høre hvor trøkket er verst. Og når du åpner for innspill derfra, så tar du bedre beslutninger, selv om de kommer usminka - for du har lytta til dem med skoa på.

Det bør være større takhøyde i politiet. Det må være plass til kreative sjeler som stiller spørsmål og som ikke godtar tradisjonelle løsninger for tradisjonens skyld. Vi trenger folk som tør å utfordre både systemet og lederne.

Politiets oppgave er å forebygge at alvorlige kriminelle handlinger rammer publikum. Hvis det derimot skjer, skal vi ha gjort alt som er mulig for å oppklare og iretteføre handlingen. Jeg mener derfor at vi til enhver tid må sitte på oppdatert informasjon om alle relevante miljøer som kan påføre publikum, samfunnet og politiet store utfordringer. I klartekst innebærer det breddeetterretning, gode kriminalanalyser og det å alltid fokusere på strategiendringer - det må være endringsvilje i egen organisasjon.
Politiet har ikke råd til å bli en stillesittende aktør. De siste årene har jeg observert en mer avventende strategi og holdning. Det liker jeg dårlig.

Jeg mente at nok var nok. De mest slitne gatetraverne er våre mest sårbare samfunnsmedlemmer, det bør være et helsemessig tilbud til dem. Ingen er tjent med at politiet raserer det vesle livet de har og gjør hverdagen ekstra vanskelig. Jeg ville at Oslo-politiet skulle heve blikket og angripe omsettere og importører og fokusere på å beslaglegge større kvanta - før stoffet traff gatene.

Jeg er blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spesielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kriger med omhu.

Da jeg jobba som mest, ble det nesten en besettelse, jeg trodde jeg var uunnværlig. Jeg ville bli en politimann som utgjorde en forskjell, jeg ville bli best på det jeg dreiv med. I de tidligere årene jobba jeg i et miljø og en kultur der alle tenkte slik, og det prega valgene jeg gjorde.

Politiyrket er allsidig, det holder ikke bare å utøve skjønn, du må være en menneskekjenner, rett og slett en god psykolog. Og du må være synlig, til stede der det skjer, og mens du er der, må du snakke med folk, ikke bare til dem. På Nesodden snakka ordensmakta med alle, betjentene ble kjent med borgerne. Det medførte at innbyggerne følte seg trygge, de følte seg passa på. Det er jo litt av meningen med å ha politifolk i arbeid.
Du skal føle deg trygg. Politiet skal skape tillit.

Personligheten min er ikke tilpasset alltid å bli fortalt i detalj hva jeg skal gjøre og når. Hvis det i tillegg skjer på en nedlatende eller urettferdig måte, så stopper det opp inni meg.

Maktposisjoner i hierarkiske organisasjoner kan fort misbrukes, og hvis de som forvalter makten ikke er utstyrt med godt utviklede sosiale ferdigheter, kan mye gå veldig galt. Posisjon er som oftest umulig å utfordre, og feil person kan stelle i stand mye ubehag for dem som kun ønsker å gjøre en god jobb.

Min greie er å se individet. Prøve så godt jeg kan å skille kriminaliteten fra personen, se at i praksis finnes det bare kriminelle handlinger, ikke kriminelle personer.