Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
En av de siste gangene jeg var hos ham, hadde han skrevet et lite dikt til meg. Fire hånskrevne linjer, som et resymè av vårt vennskap. Gerd gav det til meg, rett før han døde. Jeg tror det var det siste han skrev;
Helt siden du som nyfødt kropp for første gang slo øynene opp som luker i himlen, har du vært god og snill, og fortsatt bevist at Gud er til. Hilsen pappa
(Kalle:) Jeg tror at livets mål er bevissthet; utvikling av bevisstheten mot stadig høyere trinn av erkjennelse. Først og fremst en erkjennelse av den åndelige verden. Uten å erkjenne den åndelige verdens eksistens, kommer man ikke videre! Den moderne vitenskap har kjørt seg fast i en blindgate. Det fører ad absurdum. Når deterministen tenker den tanke at han er blitt en maskin, reduseres jo denne tanken til selv å bli et maskinprodukt, og mennesket blir det det innbilder seg å være; et system av tannhjul, en meccanomodell med innlagt urverk, en robot!
Vi var på vei hjem fra Samson. I entreen kom far på at han bare hadde én kartong sigaretter igjen i huset. Med hans forbruk var dette for ingenting å regne: Han røkte bortimot hundre sigaretter i døgnet. (Bare halvparten av sigaretten, for ikke å få lungekreft.) Han løp rundt i ring og rev seg i håret.
I Paris traff vi en polsk forfatter som hadde vært forlovet med Knut Hamsuns datter, Victoria Hamsun. Vi gikk til Père Lachaise kirkegården for å lete etter Oscar Wildes grav. Jeg husker det som det skulle vært igår: Pappa lå lent over graven og hulket så voldsomt at hele kroppen ristet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Da kom polakken og sa at det dessverre var feil grav, Oscar Wilde lå der borte. Stor munterhet blant de voksne. "Jaja, sa far, "så har jeg grått litt på denne graven også!" Flau over å ha gått til feil adresse, knelte han ned foran den store sfinken på Wildes grav og gråt litt til. Jeg forsto ikke hva de voksne lo av. Aldri har jeg sett min far mer ulykkelig, oppløst i tårer som han var over Oscar Wildes fortvilte skjebne.