Bokelskere.no

Om at vold opptrer særlig hyppig i to typer samfunn. De små, tette, nære og de fjerne og løse. I de små, tette og nære fordi menneskene der er bundet sammen og ser og opplever hverandre som helheter. Liker eller misliker hverandre, elsker eller hater hverandre og samtidig er knyttet tett sammen i varige bånd. Konflikter må løses eller leves med, kan ikke forlates, for det fins ingen annen virkelighet, ingen annen arena. Og så i samfunn som er fjerne og løse fordi menneskene der ser hverandre som flyktige deler ,som skip i natten ,og neste natt kommer nye skip, som beveger seg fra sted til sted, fra arena til arena, fra mulighet til mulighet. Går det galt, reiser de bare videre og investerer derfor ikke særlig i personlige forhold så verdifellesskapet er lite og medmenneskene så fjerne at de lett faller utenfor reglene om hvordan man ter seg mot folk flest.

[...] når menneskene ikke innser at ulikhetene mellom dem er ubetydelige sammenliknet med likheten, at det som på overflaten er forskjellig ikke er noe mot alt de deler, at det som er bunnen i den ene er bunnen også i andre, i alle [...].

[...] nok en vinter var over, det var alltid en påkjenning, noe som måtte overkommes, nå var den overkommet.

Men Almas kjæreste syntes det var fint at Almas datter var flyttet inn for han trodde det ville få Alma til å leve mer slik han mente mennesker bør leve. Stå opp tidlig om morgenen, arbeide om dagen og legge seg i rimelig tid om kvelden. Ikke drikke alkohol annet enn i helgene og ikke når man arbeidet, ikke snike alkohol med seg i termos og drikke på taket eller brygga [...].

Hun håpet datteren ringte og sa at hun ikke kom hjem om kvelden, og det gjorde hun. Hun skulle ut med noen venner og sove i byen, og Alma ble lettet, men også bekymret for sin lettelse, kanskje led hun virkelig av menneskeforbi som kjæresten sa.

For hun visste at hun med dette forsterket det ubehaget som allerede eksisterte mellom dem fordi det som var godt for den ene, var vondt for den andre, men sånn er det gjerne mellom mennesker.

Når hun hørte bilene deres komme, grøsset hun av sinne men var samtidig redd for å treffe dem, hun unngikk dem for hun visste ikke hva slags ansikt hun skulle møte dem med.

Hun drakk kaffen og leste avisen, det sto så mye rart der, det var virkelig en stor verden.

Men så ble Alma skilt og uten at noe ble sagt, overtok eksmannen søttende mai for han likte bunader og sang og flagg. Et par ganger hadde hun prøvd å stille opp i toget og gått bak den ganske glorete fanen [...]. Og hun følte seg ganske utenfor for eksmannen hadde ny kjæreste, og alle andre var par, for de som skilte seg, giftet seg straks igjen for ikke å være alene slike dager, tenkte Alma, men hun syntes ikke hun kunne legge livet opp etter søttende mai.