Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Personer som er styrt av impulser, mener at de er berettiget til å vise sin frustrasjon der og da om de føler seg urettferdig behandlet. Det er deres behov som er viktig, og ikke hensynet til andre.
Mennesker som oppdager at de har gjort feil og ikke retter det opp, gjør enda en feil.
Kung-fu-tse
Noen gir bekymringene svømmeundervisning fremfor å drukne dem.
Mark Twwain
Det er din veg. Bare du skal gå han. Det er uråd å snu.
Olav H. Hauge
Jeg merket at jeg trengte noen gode hjelpere som trodde på meg og som stilte krav til meg. Jeg trengte rollemodeller som mestret. Mange av de profesjonelle hjelperne stilte mindre krav til meg enn jeg selv gjorde. Det var en skremmende erkjennelse.
Jeg følte meg som en toppidrettsutøver. Spiste, trente og sov. Etter hvert klarte jeg to minutter på sakte fart på tredemøllen til stor jubel fra fysioterapeuten.
Jeg sto aldri opp om morgenen og lurte på om jeg skulle trene eller ikke. Beslutningen var tatt. Jeg trengte ikke å kjenne etter om jeg gadd eller ikke. Sånn sett kom motivasjonen helt av seg selv. Denne treningsregien skapte ro i livet mitt. Hver dag etter avsluttet arbeid var det på med treningstøy og sette i gang. Jeg slapp å sitte og sture om ettermiddagen med tankene mine. Det var noe jeg skulle. Jeg hadde en plan og faste rammer. Deilig. Et suverent enkelt liv som attpåtil ga meg en sterkere kropp og bedre gange.
"Happy camper" er et stående uttrykk i toppidrettsmiljøet. Å være en "happy camper" innebærer å være hyggelig også i en presset situasjon. Resultatene blir ikke bedre av at en idrettsutøver med stort prestasjonspress og sterke konkurrenter krever oppmerksomhet og bjeffer til teamet sitt rett før start. Selvhøytidelighet hører ikke hjemme i en slik situasjon. Selvhøytidelighet hører ikke hjemme i noen situasjoner. I pressede situasjoner fungerer ydmykhet og takknemlighet best. Det gjør at folk rundt en har lyst til å hjelpe. Ingen gidder å bidra og attpåtil få sure kommentarer.
Klarte disse menneskene rundt meg å mestre det de hadde gjennomgått, skulle jeg også klare det. Det eneste jeg gjorde var å mangle en arm og gå rart, og som en sa til meg:
- Du har ikke den verste historien, men du har jammen meg den beste!
Det lo vi mye av. Jeg hadde det ikke verst i det hele tatt. Som nyskadet ga det meg styrke på en underlig måte. Jeg følte jeg hadde vunnet den viktigste kampen om livet, og nå skulle jeg forsøke å forvalte resten av livet best mulig.