Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Som jeg sa til en journalist her for en stund siden - ung jente, virket grei nok. Hun prøvde bare å være journalist. Hun sa: Sheriff, åssen har det seg at dere har latt kriminaliteten komme helt ut av kontroll i fylket deres. Hun syntes vel spørsmålet var på sin plass. Det var det kanskje også. Men iallfall så sa jeg til henne: Det starter med at man begynner å overse dårlige manérer. Når man ikke lenger hører Sir og Mam er ikke undergangen så altfor langt unna.
Om man fortalte gamle folk jeg prater med at det gikk folk rundt i gatene i storbyene her i Texas med grønt hår og bein på tvers gjennom nesa og som snakket et språk de ikke forstod det døyt av, ja så ville de ganske enkelt ikke tro det. Men hva om man fortalte dem at det var deres egne barnebarn. Alt dette er jo tegn i tida men de sier ingenting om åssen det ble sånn. Og det sier ingenting om åssen det kommer til å bli heller. Jeg har vel alltid trodd at jeg i det minste kunne få litt orden på ting men nå føler jeg det ikke sånn lenger. Jeg veit ikke helt hva jeg føler mer. Jeg føler meg som de gamlingene jeg nevnte.
Jeg trodde alltid at Gud på en eller annen måte ville komme inn i livet mitt når jeg ble eldre. Det gjorde han ikke. Og jeg klandrer ham ikke. Var jeg ham ville jeg ha tenkt det samme om meg som han gjør.
Denne ideen din om å begynne på nytt. Og ikke bare din. Man begynner ikke på nytt. Det er det det dreier seg om. Hvert skritt man tar varer evig. Man kan ikke bli kvitt det. Ingenting. Skjønner du hva jeg prater om? Jeg tror det. Jeg veit at du ikke gjør det men la meg prøve en gang til. Når du våkner om morran tror du at gårsdagen ikke teller. Men gårsdagen er alt som teller. Hva ellers? Livet ditt består av dagene det består av.
(...)
Kan jeg spørre deg om noe?
Spør i vei.
Hvor gammel er du?
Seksogtredve.
Det var mye. Jeg visste ikke at du var så gammel.
Nei ikke sant. Jeg ble temmelig overrasket selv.
Jeg leste i avisa for en stund siden at noen lærere hadde kommet over en undersøkelse som ble sendt ut til en mengde skoler over hele landet tilbake i tredve-årene. Et spørreskjema om problemer i undervisningen på skolene. De fant skjemaene som var blitt fylt ut og sendt inn fra hele landet. Og de største problemene lærerne kunne melde om var ting som prating i timen og løping i korridorene. Elever som tygget tyggegummi og skrev av hverandres hjemmelekser. Sånne ting. Så tok de en haug kopier av et sånt blankt skjema og sendte dem ut til de sammen skolene igjen. Førti år seinere. Og jeg skal si de fikk svar. Voldtekt, brannstiftelser, drap. Dop. Selvmord. Det får en til å tenke. For mange ganger når jeg sier noe om at verden går til helvete i ekspressfart har folk det med å smile skeivt og fortelle meg at jeg er i ferd med å bli gammel. At det er et av symptomene. Men selv mener jeg at alle som ikke ser forskjell på voldtekt og drap og tyggegummi har mye større problemer enn meg.
Jeg ombestemmer meg aldri. Jeg liker å velge rett første gang.
Hun plapret i vei. Til slutt sa hun: jeg liker ikke retningen dette landet beveger seg i. Jeg vil at datterdattera mi skal ha rett til å ta abort. Og jeg sa frue, da tror jeg ikke du trenger å bekymre deg for retningen dette landet beveger seg i. Slik jeg ser det er det ikke mye tvil om at hun kommer til å få tatt abort. Jeg vil si det så sterkt som at ikke bare vil hun få rett til å ta abort, hun vil få rett til å gi aktiv dødshjelp til bestemora si og. Da ble det brått slutt på samtalen skal jeg si deg.
I think if you were Satan and you were settin around tryin to think up somethin that would bring the human race to its knees what you would probably come up with is narcotics.
How does a man decide in what order to abandon his life?
I wake up sometimes way in the night and I know as certain as death that there aint nothin short of the second comin of Christ that can slow this train. I dont know what is the use of me layin awake over it. But I do.