Bokelskere.no

Herlig er mørket, ly til å tenke i, huler til å krabbe inn i, rom til å lese i, selv om det unektelig også kan være så tungt at noe går i stykker [...] Mørket er tusen ganger bedre enn lyset, som er så lett av natur at du ikke kan finne noen støtte, hverken tanker eller drømmer holder ut med det.

Vi vet aldri hvilken retning livet tar, vet aldri hvem som overlever dagen, og hvem som dør, vet ikke om den aller siste hilsenen blir til et kyss, noen biske ord eller et sårende blikk, en eller annen passer seg ikke, glemmer å se seg til høyre og er død, og da er det for sent å trekke tilbake de stygge ordene, for sent å si unnskyld for sent å si det som betyr noe, som vi ville si, men ikke klarte å si på grunn av forbitrelse, strev og slit i hverdagen, mangel på tid, du glemte å se deg til høyre, og jeg får aldri se deg igjen, og de ordene du sa til meg, kommer til å surre og gå inni meg alle mine dager og netter, og kysset du skulle fått, tørker på leppene mine, blir til et sår som rives opp hver gang noen andre kysser meg

Hvorfor fordamper alle de øyeblikkene et menneske hadde, og forsvinner inn i glemselen?

Jeg tror at det er dårlig for et menneske å bo alene, jeg tror ikke at det er har godt av det, hjertet må slå for et annet menneske, ellers blir det kaldt.

[...] mennesket må hele tiden passe på å blåse til glørne slik at ilden ikke skal dø ut, uansett hvilket navn vi måtte gi den, liv, kjærlighet, idealer, det er bare begjærets glør vi aldri trenger å blåse til, for de bruker luften som brensel, og luften omslutter hele verden.

«Karene har ikke behov for ord her ute i rom sjø. Torsken er ikke det minste interessert i dem, ikke engang i adjektiver som fantastisk. Torsken er ikke interessert i ord i det hele tatt og likevel har den svømt nesten uforandret rundt i havet i hundre og tjue millioner år. Sier det noe om språket? Vi trenger kanskje ikke ordene for å klare oss, derimot trenger vi ordene for å leve.»

... vi må ta vare på dem som er viktige for oss og som bærer det gode med seg, og helst aldri utsette det, til det er livet alt for kort, for iblant ender det brått[...]»

Ord er ulike.
Noen er lyse, andre mørke, april, for eksempel, er et lyst ord. (...) Ordet april er satt sammen av lys, fuglesang og forventning. April er den gladeste, mest håpefulle måneden i året.

(...) det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne.

Noen snakker og snakker, maler ut tilværelsen sin i ord, og vi får følelsen av at livet deres på en eller annen måte er større og bedre enn andres, men kanskje er det nettopp sånne liv som blir til ingenting med det samme ordene slutter å sitte.