Bokelskere.no

'Death is the mother of beauty,' said Henry.
'And what is beauty?'
'Terror.'
'Well said,' said Julian. 'Beauty is rearely soft or consolatory. Quite the contrary. Genuine beauty is always quite alarming.'

Dramatikerne fra senrenessansen hadde et sikkert grep om katastrofen. Det lot til at de ikke bare forsto det onde, men alle de ekstravagante knepene som det onde benytter seg av for å fremstå som det gode. Jeg følte at de gikk rett til sakens kjerne, til verdens iboende råttenskap.

Og her var han, den store mann i egen høye person, og vi ble alle lettere svidd av hans herlige stråler.

... og mens jeg sto og så på, stanset tiden og jeg ble stående spiddet av erindringens skarpe kniv.

Det var en svart og gjørmete dag på kirkegården. Regnet hadde stanset, men himmelen var mørk og det blåste kraftig. En eller annen ringte i kirkeklokken, men fikk det ikke særlig godt til, den kimte ujevnt frem og tilbake som en bjelle under en spiritist-seanse.

Nihil sub sole novum, tenkte jeg da jeg gikk nedover gangen til rommet mitt. Med tid og stunder synker enhver handling ned i det store intet.

Man liker å tenke at den har noe for seg, den gamle klisjeen om at amor vincit omnia. Men hvis jeg har lært noe i mitt korte og triste liv, er det at denne spesielle klisjeen er en løgn. Kjærligheten overvinner ikke alt. Og den som tror på det, er en tosk.

Det er rart, men når jeg tenker på det nå, innser jeg at akkurat det øyeblikket, da jeg sto der og blunket i den tomme oppgangen, var øyeblikket da jeg kunne valgt å gjøre noe helt annet enn det jeg faktisk gjorde. Men da tok jeg naturligvis ikke det avgjørende øyeblikket for det det var. Det tror jeg at man aldri gjør. I stedet bare gjespet jeg, tvang meg ut av den midlertidige dvalen som var kommet over meg, og fortsatte ned trappa.