Bokelskere.no

Så fort jeg begynte å tegne et litt mer nyansert bilde av kidnapperen himlet folk med øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og ondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

I det øyeblikket jeg ville passere mannen, mens jeg så ned i bakken, tok han tak i meg rundt livet og løftet meg inn i varebilen gjennom den åpne døra. Alt skjedde i en eneste bevegelse som om scenen var blitt koreografert, som om vi hadde øvd den inn sammen. En skrekkens koreografi.

Kanskje var det en av grunnene til at jeg senere lot meg fengsle av science-fiction - serier: Star Trek, Stargate,Tilbake til fortiden, Tilbake til fremtiden... - alt som hadde med reiser i tid og rom å gjøre, fascinerte meg. Heltene i disse filmene bevegde seg i nytt terreng, i ukjente galakser. De hadde, i motsetning til meg, de tekniske hjelpemidlene som skulle til for at de enkelt kunne teleportere seg ut av de uheldige posisjonene og livstruende situasjonene.

23.8.2005 Minst seksti slag i ansiktet. 10-15 kraftige kvalme-frambringende knyttneveslag mot hodet, fire slag med flat brutal hånd mot hodet, et knyttneveslag med full styrke mot høyre øre og kjeve. Øret blir svartaktig. Kveling, en hard uppercut som fikk det til å knake i kjeven, knespark ca 70 stk, hovedsakelig i halebeinet og mot rumpa. Knyttneveslag mot korsryggen og mot ryggraden, ribbeina og mellom brystene. Slag med kosten mot venstre albue og overarm (svartaktig/brun bloduttredelse), i tillegg til venstre håndledd. Fire slag mot øyet som fikk meg til å se blå lynglimt. Og mye mer.

Jeg klamret meg til hvert minste lille menneskelige trekk, fordi jeg var avhengig av å se det gode i en verden jeg ikke kunne forandre.

Å komme kidnapperen nærmere er ingen sykdom. Å lage seg en kokong med normalitet innenfor rammene til en forbrytelse er ikke et syndrom. Tvert imot. Det er en overlevelsesstrategi i en desperat situasjon - og mye mer tro mot virkeligheten enn den overfladiske kategoriseringen samfunnet gjerne vil holde fast ved: at gjerningsmenn er blodtørstige monstre og at ofre er hjelpeløse lam.

Det viktigste hjelpemiddelet jeg hadde når jeg kjedet meg, og som hindret meg i å bli gal, var bøker.

Skapte han meg virkelig på nytt? Når jeg stiller meg dette spørsmålet i dag, kan jeg ikke gi noe entydig svar. På den ene siden hadde han valgt feil person da han tok meg. Jeg sto alltid imot når han forsøkte å utslette meg og gjøre meg til sin skapning. Han klarte aldri å knekke meg. På en annen side falt forsøkene hans på å gjøre meg til et nytt menneske i spesielt fruktbar jord hos meg. Jeg var lei av livet mitt i tiden før jeg ble kidnappet, og var så misfornøyd med meg selv at jeg på eget initiativ hadde bestemt meg for å forandre på noe. Og bare noen minutter før han dro meg inn i varebilen, hadde jeg jo fantasert livlig om å kaste meg foran en bil - så mye hatet jeg livet jeg følte meg tvunget til å leve.

Skrek jeg? Jeg tror ikke det. Likevel var hele jeg et eneste skrik. Det trengte seg oppover og ble sittende fast i strupen: et stumt skrik, som om et av disse marerittene var blitt virkelighet, hvor man vil skrike, men det er ikke en lyd å høre; man vil løpe, men beina beveger seg som i kvikksand.