Skarpslipte

morgener, avstandene
urokkelig gjennomsiktige. De fratar
åsene lengst borte alle gåtene, sommerens
hetedirrende muligheter.

Stram sannhet nå. Begripelig.
Definitiv.

Interiør med regn

Byen har dukket hodet mellom skuldrene
og holder den grå frakken av skyer
tett igjen i halsen.
I bakgården trommer dråpene triste regndikt
på et tomt oljefat.

Egentlig er håpløsheten en privatsak
på vår side av vinduet.
Vi snakker ikke det samme språket lenger.
Før brukte vi øynene og fant ikke ord
for det vi så.
Nå bruker vi ord
for det vi ikke ser.

Glad dag

Å gå langs bredden av et vann
og brått se vannets våte ansikt glitre
for første gang i speilet, nyfødt, åpent
med himmelen i huden og det mørke dypet
som et slep av utslått hår.

Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig
og sakte tyde med den blindes kloke fingre
de knudrete hieroglyfene, lese
stammen for første gang og føle
stor ømhet for et helt tilfeldig tre.

Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk
etter en lang, kald vinter.
Høre vinduer bli åpnet, rom luftet
og liv på liv trukket opp, så latteren
står rett i taket.

Øy i havet

På ei øy i havet
er dag og natt akuttavdelinger. Liv
legges inn på løpende bånd, behandles
og utskrives like fort.

Årstidene går unna. Om våren
skryter spurvene av sine grønne varer.
Været agiterer andpustent
rundt alle hjørner.

På ei øy i havet
går snorloftet helt opp til himmelen
uten å stenge for innsikten.

Alt er spontanfestivaler.
Bare havet
kronisk.

Hjemkomst til havet

Som den fortapte sønn
vender jeg tilbake til deg, hav.
Du som skremmer idyllene langt inn
i lunkne fjordbotner, viker og poller
fordi du er altfor kongelig for lystseilere,
påhengsmotorer og festivalfiskere.
Uten å blunke svelger du sola
som en rå eggeplomme til kvelds,
og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,
stinne av regn og uvær, en våt klut
mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.
Med horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.
Bare du
lever tilbaketrukket, klodens
blå øyne mot stjernene og evigheten.
Hvis jorden har sjel
svømmer den i deg.

Selvmorderne

Å dere dødslengtende.
Alltid kom vi for sent
med vår fattigslige håndsrekning.
Motet til å hjelpe
tråkket alltid i tung snø rundt hjertene våre
uten å finne veien inn, veiene inn
til det usle ildstedet
bak hverdagenes tette snødrev,
der hvor våre egne små bekymringer
satt på huk og varmet hendene sine glohete.
Å dere oppbruddsbrennende,
som spydodder rammer dere vår søvn
og får oss til å løpe ned til
vårt livs havkant
hvor kjølstripen etter dere
lyser som aldri lukkede sår
fremover i oss selv.

God tur, skolepike

God tur, skolepike,
Med den røde ranselen som en soloppgang på ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, denne hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
vær rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kastet ut
er spilt korn, men jeg vet:
Alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert
og uvettig vergeløst
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.

Gjenskinn

Nøkkelen til et langt liv er tilpasning.
Den ligger under dørmatten i alle hjerter
som har luftet ut brysomme drømmer.
Blodet har innrettet seg der
i en gjennomsiktig kulp
ut forurensning av et støvkorn tvil.

Utenfor faller drømmene: hjemløse stjerneskudd,
små lys som slukkes idet de når oss.
En sjelden gang festes gjenskinnet
til spindelvevet i et menneskesinn.
En stein kastes i stille vann
og ringene opphører
aldri -

Bølgelengde

Jo eldre jeg blir
jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.
Det er som å møte landsmenn i det vilt fremmende
når du ikke har vært hjemme på mange år.

Det går ikke på ord,
det går på bølgelengder, øyners korona,
varmestråling. Plutselig
å bli spunnet inn i en kokong av trygghet.

Og siden
vikle seg ut av den. En sommerfugl
ser forundret på de tørre restene av skall
etterlatt i silken.

Så flagrer den modig utover jorden.

Fakta faller på plass

som bitene i et puslespill,
jenker seg etter hverandre uten albuer.

Håpet har endelig godtatt
den fredelige hangaren. Men fantasien
som aldri har opplevd landsbyers
tette nettverk og runde skuldre,
holder det gående med dødsdømte flyavganger
lenge etter at vingene er skrudd av.