Bokelskere.no

Det humres i stuen.
Finnes vakrere lyder til i verden? Enn den fra en mann og en kvinne som sitter sammen og humrer i skumringen,
mens det knitrer i vedovnen?
En ren latter ville blitt noe ganske annet. Det er noe med den lavmælte humringen. Noe intimt og innforstått.

Det er en grå dag . Lave skyer over lanskapet. Av og til , en regnskur. Det gjør ikke noe. jeg er godt kledd. jeg synes været er fullstendig korrekt , forholdene tatt i betraktning.

For er det ikke slik at jeg ofte har tenkt og trodd, at dersom bare forholdene hadde ligget bedre til rette i min barndom og ungdom, bare hadde vært LITT annerledes , kunn jeg lett ha utviklet meg til en karimatisk taler av et eller annet slag, ja til en programleder på tv for den saks skyld. En glødende politiker med vyer og visjoner. Eller en Herrens mann som Aril Edwardsen. Jeg har den i meg, jeg har alltid hatt den i meg , denne gløden, denne inderligheten, men jeg har aldri fått løst dette talentet ut, og slik det er fatt her i verden, at den som bærer på en indre glød, men ikke får den ut, han får svi. Han blir brent.

Og jeg tenker videre, at dette disse gale menneskene ønsker å kvitte seg med. Legge ned. Ødelegge. De vil ikke lenger vite av den vesle kafeen med sin kolbekaffe, lefser og vafler, halve rundstykker med ost og en liten flik av rød paprika, de vil kvitte seg med avisstativet med lokalavisen og VG og Dagbladet, de vil ikke lenger sitte ved de de brune respatexbordene og se ut gjennom de små koøyene, dekket av saltvann og dugg, de vil isteden, med et gjesp, presse gasspedalen mot gulvet, og fare over en grå bue av betong, til den nette sum av 270 millioner kroner, mens de lytter til bilradioen og regnet mot ruten. Hva i all verden er det som har gått galt oppe i hodene deres? Hva slags kortslutning er dette?

Men slipset til Magne vil jeg ikke ha. Ikke fordi det er slipset til Magne, naturligvis, men fordi slipset, selve plagget (eller hva man skal kalle det), ikke kler den type mann som jeg liker å fronte. Reresentere. Når menn som jeg eller Magne, for ikke å snakke om Reinert på Neset får på oss et fargesprakende tøyflak rundt halsen, til alt overmål strammet med en knute rett under adamseplet, ja så ser det ufritt og arrangert ut. Enhver idiot forstår at der står en mann med et fremmedlegeme rundt halsen. Der står det en mann som gjør seg til.

Selv lenge før jeg begynte å fiske selv, stilte jeg meg skeptisk til den påstanden som sportsfiskeren ofte slo om seg med. Dette at det ikke var så farlig om det ble fisk eller ikke. At det liksom ikke spilte noen rolle. At det var roen og freden som var avgjørende. Den gode meditasjonen langs bredden eller ute på bryggekanten. Nå vet jeg at det er en løgn. At det ihvertfall for meg er en ren og skjær usannhet. Når jeg fisker, er det for å få fisk. Det blir som når man går på kino. Da vil man jo helst se en film.

Ilden er som ilden alltid har vært, den er det bestandige i menneskenes liv på jorden...

Finnes vakrere lyder til i verden ?. Enn den fra en mann og en kvinne som sitter sammen og humrer i skumringen, mens det knitrer i vedovnen ?.

En av disse kveldene sier hun: "At jeg skulle møte en sånn som deg!"....Bare denne ene setningen, som liksom blir hengende i rommet. Og jeg merker til min store forundring at jeg bare lar den henge.

Puste må man. Man må puste riktig. Det er den første regelen for alle som er på flukt.