Bokelskere.no

Klokka er nøyaktig syv minutter over seks når jeg skrur av motoren på tunet. Men når fant jeg ham? Det vil vi kunne regne oss frem til. Det er nøyaktig to og en halv kilometer fra den nedlagte landhandelen, og ut til Viken. Jeg kjører i tredve hele veien. Det vil bli som en oppgave i matematikktimen på skolen, og det aner meg allerede nå at jeg vil få hjelp av Tharald og Jenny.

Klimakatastrofe? Isbjørnens død? Folkemord i Kongo? Jo, det er ille. men likevel bare støv og smuler i forhold til denne broen. Når man hører dem og de er på sitt aller verste, skulle man tro at denne broen ikke er ment å føre over sundet til Binnøya - men rett inn i Himmelrike der selveste Gud sitter og gråter av glede. Endelig i direkte forbindelse med de utvalgte. Øybeboerne - på nordvest - kysten av Norge.

Jeg foretrekker at folk ser på meg når de snakker til meg.

Dersom hun har snakket med deg før hun henvendte seg til meg, vil jo det si at dere to går rundt og legger planer for min gjøren og laden før jeg selv er blitt innviet.

Raus med penger er han også, når han først har dem.

Det er vel forresten bare jeg som snakker klart og tydelig her oppe.

Man skal ikke stirre hverandre i øynene dersom det ikke finnes gode grunner til det. Det er ikke nødvendig. Man kan lett gå seg vill i hverandres blikk.

Jeg blir sittende i gyngestolen utenå tenne lys. Tenker på noe jeg har lest i Det nye Testamentet. Jeg vet ikke hvor, jeg har ingen bibelkunnskap, men jeg husker at denne fortellingen gjorde inntrykk på meg allerede som barn, og at jeg leste den om igjen en eller annen gang på vei opp den store elven. Det er Jesus som driver en ond ånd ut av eller annen gærning som holder til i en hule. Eller var det flere? et slags gærning-kollektiv? Jeg husker ikke. Bare at den onde ånden, den destruktive sykdomskraften, farer ut av den syke og inn i en diger svineflokk som holder til i nærheten. Flere hundre dyr som nå, besjelet av denne for dem fremmede ånden, blir fullstendig forrykte, setter utfor et stup og faller ned i havet. Der de drukner, alle som én. Hele hjorden utryddet. Og de arme bøndene . . . Dette er så vidt jeg vet en av de meget få beretningene der det vises til lite populære undre utført av Jesus fra Nasaret. Han helbreder en stakkar eller to, men driver i det samme flere familier inn i fortvilelse og økonomisk ruin. de bønnfaller ham om å dra videre. Trygler ham om å forsvinne. Likevel er det ikke det som fanger min interesse. Jeg blir sittende og tenke på den negative ladningen, som altså Bibelen betraktes som en ond ånd, og på det faktum at den straks tar plass i et annet levende vesen når Jesus jager den ut. Er uroen, angsten og fortvilelsen konstant? Som med annen energi? Jeg tenker på han jeg er nå, og på han jeg en gang var. Nå kom det ingen sandalskodd mann med underlig selvbilde inn i mitt liv. Det var heller ikke noe som skjedde i et blaff, som ved et under. Den smerten jeg bar på, rant sakte men sikkert av meg over et tidsrom på kanskje ti år. Rant den over i en annen? I flere? I barn? I nyfødte? Den tanken plager meg.

Jeg kommer til å tenke på noe min morfar ofte gjorde når jeg var urolig. På besøk hos ham og mormor. For det nytter ikke å nekte. Jeg var en rastløs, liten sjel.
Han pleide å løfte meg opp foran den store koksovnen i stuen og la meg stirre inn i glohaugen.
Så nå gjør jeg det samme. Jeg åpner smijernsdøren, der de kløvde bjerkekubbene ligger som rød-gule ormer, og hvor små grønne og blå flammer skyter vislende ut av asken . Det slår meg at det er et urgammelt triks, kanskje det aller eldste, når det gjelder å roe ned så vel gammel som ung. Slik har vi sittet . I hundre, tusenvis av år.
Slik vi nå sitter. Gutten og jeg.

Det er mange i kafeteriaen denne dagen. Lokalet er på dette tidspunktet nesten fullt. Jeg har - når jeg først finner talens bruk - nesten like mange tilhørere som jeg ville ha hatt på Samfunnshuset da alt gikk så fryktelig galt.
Først tar jeg broen. Jeg tar den ennå ubygde broen, og kyler den langt til havs. Jeg taler de narkomanes sak der de står og hutrer nede på Plata i Oslo, hånet og pisset på, jeg forklarer mine sambygninger hva et hospits er for noe, hvordan det ser ut på innsiden, for det har jeg lest om, og det burde de også ha gjort , dører uten lås, dass i gangen, og et evigvarende undergangsparty med heroin og vold, voldtekter, og mishandling av barn helt ned i førskolealder. Jeg taler de gamle og ensommes sak, der de lever sine storbyliv, så fjernt fra bygdenes trygghet, at deres tilværelse i forhold til den som utspiller seg her oppe og i liknende idyller, mest av alt likner på vikingenes helvete, og der mine venner, der er det kaldt , i dobbelt forstand. Jeg snakker om somaliere som slår sine barn og hverandre i ren nød og fortvilelse borte i ghettoene på Grønland og på Tøyen, fordi de ikke ble forstått av andre enn noen ganske få personer i SV. Jeg snakker om politifolk og journalister som må leve på skjulte adresser fordi de i samfunnets tjeneste avdekker og forfølger kriminelle grupper og bander som truer med å brenne deres barns øyne ut med sveiseflammer eller glødende jern.
Jeg forteller dem om at Erik Bye er død.
Jeg gjør det helt klart at Erik Bye aldri kommer til å vende tilbake.
Jeg forklarer dem hva man kan utrette med 270 millioner.
Jeg sier at de burde skamme seg.