Bokelskere.no

(...) gikk videre og tok en sekspakning med egg, de kom fra "frigåande hönor inomhus", stod det, og jeg lot blikket gli over de andre pakkene for å se om det på noen av dem stod "fra mistilpassede høner i trange bur", men det gjorde det ikke, (...)

Barn gjør det som er nødvendig for dem, de tar det de trenger, kompenserer og balanserer, alt uten å vite om at det er det de gjør.

Hva med avisene og media, da? sa forsvarsadvokaten. Der er det vel nok av brå død og sykdom? Jovisst er det det, sa jeg, men der er det framstilt som fakta, beskrevet langt utenfra, som et slags objektivt fenomen. De ringvirkninger et slikt tilfelle skaper, i den enkelte og i de nærstående, står det ingenting om, og om det gjør, er det referert, som noe ytre. Dessuten må det noe spektakulært til for at det skal bli skrevet om. Det jeg snakker om, er det hverdagslige. Metaforen for det er døden. Den er nærværende i alles liv, først i form av noe som rammer noen man kjenner, deretter, til sist, en selv. Folk dør i hopetall hver eneste dag. Den døden ser vi ikke, den skjules. Vi prater heller ikke gjerne om den. Hvorfor? Det berører vårt alles eksistensielle dyp. Hvorfor fortrenges det? Det forholder seg på samme måte med aldring og menneskelig bortforvitring. Blir man for gammel til å klare seg selv, plasseres man på en institusjon, i skjul for alle. Hva slags samfunn har vi da, hvor alt som er sykt, avvikende og dødt holdes ute av syne? For to generasjoner siden var både sykdommer og døden nærmere, en om ikke naturlig del av livet, så en ufravikelig. Dette kunne jeg ha skrevet en debattartikkel om, men det ville ikke ha sagt så mye, for argumenter er rasjonelle, og dette handler om det motsatte, det irrasjonelle, alle våre følelser i forhold til hva det vil si å møte det oppløste og det døde, ja, hva det egentlig er.

Det som hendte når jeg jobbet med disse tekstene, var at jeg lærte å lese. Jeg forstod hva det var å lese. Å lese er å se ordene som lys, de stråler i mørket, det ene etter det andre, og lesningen er å følge lysene innover. Men det man ser, er aldri frikoblet fra det man er; i sinnet finnes begrensninger, de er personlige, men også kulturelle, slik at det alltid er noe man ikke kan se, alltid er steder man ikke kan gå. Er man tålmodig nok, undersøker man ordene og ordenes omgivelser nøye nok, kan man imidlertid få øye på de begrensningene, og det som viser seg da, er det som ligger utenfor ens selv. Lesningens mål er disse stedene. Det er det som er å lære, å se det som ligger utenfor selvets grenser. Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det er mer å forstå.

Det viktigste behovet for et menneske, bortsett fra de matrielle, er å bli sett. Et menneske som ikke blir sett, er ingen. Den verste straffen i den gamle nordiske kulturen var å bli lyst fredløs,

God er lett å være for den som er hel, men for de som ikke er hele, er godhet ikke engang innenfor horisonten, kanskje det ikke engang finnes en horisont, ikke noe opp, ikke noe ned, ikke noe godt, ikke noe ondt, bare vrede eller smerte eller lede, for noe i dem er ødelagt, riktig fucket opp, og de er så dypt innviklet i alskens uoverskuelige følelser og livet deres er noe de står med ryggen mot verden og kjemper for, hvis de da ikke har resignert og lagt seg ned. Så mange kjemper for livet, så mange ligger nede, og resten, som ikke kjenner smerten eller vreden, sitter og ser på TV og koser seg med sin egen godhet.

Hjertet argumenterer ikke. Det er det hjernen som gjør. Og var det noe jeg hadde lært om livet, var det at hjertet var alt, hjernen ingenting. Det var derfor alt i livet alltid gjorde så satans vondt.

den som slår kan ikke samtidig være den som trøster.

Det er gjennom følelsene vi forbinder oss med med hverandre, og det er følelsene som er gode og onde, ikke dagene.

Jeg vet hva det vil si å se noe uten å feste seg ved det. Alt er der, husene, trærne, bilene, menneskene, himmelen, jorden, men noe er likevel borte, for det betyr ingenting at det er der. Det kunne like gjerne vært noe annet, eller ingenting. Det er den meningsløse verden som ser slik ut. Det går an å leve i den meningsløse verden også, det er bare et spørsmål om å holde ut, og det gjør man om man må. (...) Du har ikke festet blikket, du er ikke forbundet med verden, og kan, om alt stilles på spissen, like gjerne forlate den. De forbindelsene som holder deg igjen, som gjør at du likesom raser i lenkene, er knyttet til forventninger og plikt, har med verdens krav til deg å gjøre, og før eller siden kommer du til punktet hvor du innser ubalansen i at du innfrir alle verdens krav mens verden ikke innfrir dine. Da er du fri, du kan gjøre som du vil, men det som har gjort deg fri, meningsløsheten, tømmer også friheten for mening.