Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Brev fra Kjells yngre bror.
Vi er begge formet og skadeskutt i et totalitært hjem. Og vi har begge
arvet altfor mye av fars vesen. I bunn og grunn var han kanhende enda
mer streng enn oss. Skjønt han visste neppe om det, det stod ikke i
Bibelen.
På et eller annet plan skal litteratur være spennende. Det tilstreber jeg. Pirrende eller spennende. Gjerne slem også. Men ikke personlig avslørende.
Selvbiografi er jo en egen sjanger?
Det er andre forfatteres sjanger, ikke min. Den kunne aldri blitt det, selv om jeg kunnet skrive. For meg har det med sømmelighet å gjøre. Hvis jeg skulle skrive sannheten, ville jeg ha gjort folk vondt.
Men det har de jo også gjort, både Lars Norén og Karl Ove Knausgård?
Men det kan ikke jeg noe for.
Det blir jo bra litteratur av det?
Norén, ja.
Han (Kjell Askildsens sønn Kai, min anmerkning) var selv aktiv vietnamkrigsmotstander, ingen fanatiker på noen som helst måte, men han var med på å heise FNL-flagget i skolegården på Grorud gymnas. For det ble han utvist i tre dager. Det syntes jeg var storartet, og støttet ham hundre prosent. Da mente han jeg burde ta konsekvensen av holdningene mine og melde meg på en studiesirkel. Jeg tok utfordringen hans. Det var helt greit. Drømmen om et annet samfunn levde jo på den tiden, også i meg. Maos lille røde lå til grunn for tenkningen, ikke sant, og den boken var det all grunn til å lese. Den skulle ikke få noen til å bli et dårligere menneske.
Din far reagerte jo voldsomt på debutboken din?
Ja, jeg hadde sendt ham boken med en gang, og skrevet en hilsen i den. Og før noen annen gav sin dom, møtte jeg far på gaten i Mandal, der han kom kjørende i den fine bilen sin. Han stoppet, rullet ned vinduet og sa:"Ja, jeg får jo takke deg for boken, Kjell. Men jeg vil jo ikke la være å si deg at jeg måtte brenne den. Så det har jeg gjort."
Sognepresten i Mandal, Erik Sundby, var også formann i bibliotekstyret. På eget initiativ beordret han å stanse utlånet av boken, inntil styret kunne komme sammen og fatte et formelt vedtak. Det ble til slutt besluttet med fire mot én stemme at boken skulle forbys utlånt fra Mandal bibliotek.
Men at boken skulle bli forbudt på biblioteket i Mandal, hadde jeg tross alt ikke trodd. Heller ikke at det skulle komme trusler mot den eneste bokhandleren i byen om å få den fjernet fra utstillingsvinduet.
Frykter du slett ikke døden? Nei. Jeg har ingen angst for døden. Men jeg liker å leve. Jeg frykter ikke døden slik jeg gjorde da jeg trodde på Gud. Da kunne jeg komme til helvete. Nå kan jeg ikke komme noe sted. I dag ser jeg på meg selv som en renbarket ateist. Det finnes absolutt ingen tvil i meg når det gjelder disse tingene.
Frykter du heller ikke å ikke eksistere mer?
Absolutt ikke. Nei, det er bare å ha levd livet ut, og det er jo det mest naturlige i verden. Det er ingen frykt forbundet med det. Tenk bare på den mengde av frykt som finnes i verden, fordi mennesker tror på et helvete. Alle krigene på grunn av religion. Alle selvmordsbombere, som aldri kunne ha funnet på å gjøre det de gjør, hvis ikke de trodde på himmelen. Så mye av helvete på jorda skyldes jo himmelen.