Bokelskere.no

Det er en trøst i sorgen at man har nogen å savne (...) Det er jo et bevis på at man har eid en skatt som mange andre aldri har hatt. Og da blir det ikke bare savn, men takk og lov.

Og øinene var to klare stjerner. De var rolige og fulle av fred.

Bak det tilsynelatende umulige ligger Guds muligheter.

Så satt hun og så på solen som spilte i vannet. Refleksen gynget hit og dit med strømdraget. Og solen var den samme som gjennem alle de foregående årene. Men vannet var ikke det samme. Det ilte avsted, stadig avsted mot målet.

Slik hadde det vært med slektene som hadde bodd der også. De hadde kjempet og lidt, jublet og gledet sig. Men de hadde ikke kunnet stanse, ikke en eneste en av dem. De var blitt rykket med av livets strøm og hadde ilt avsted - mot sitt mål. Også hadde solen lyst over nye slekter, som også hadde ilt avsted - mot sitt mål (...)

For den som har kastet anker innenfor forhenget, er målet bare ett eneste. Og da er det ikke noget mørke ved tanken på at livet er kort og evigheten lang.

Så bad han til Gud og overlot sig selv og sin hustru i Guds nådige varetekt for natten, for tiden og for evigheten.

"Jeg - jeg tenkte på fremtiden..."
"Og hvad tenkte du da, kjæreste?"
Hun forsøkte å se på ham gjennem mørket.
"Jeg tenkte på at jeg ikke hadde kunnet gå inn i dette nye avsnittet av mitt liv uten Gud. Jeg forstår ikke dem som kan det."