Bokelskere.no

Han var forferdelig gammel og hadde lett for å glemme. En mørk høstmorgen våknet han og hadde glemt hva han het. Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å kunne glemme sitt eget.

Sandbunnen under bryggen var dekket av en brun masse som vugget ganske sakte i takt med havet, det var tang som var revet opp av stormen. Tåken var borte, med ett, og det fantes ikke en tommere strand i hele verden.

Novemberdagen gikk langsomt mot sin skumring. Mymlen krøp inn under dundynen, hun strakte ut bena så det knaket og krummet tærne rundt varmeflasken. Det regnet ute. Om et par timer ville hun være passe sulten til Filifjonkas middag og kanskje ha lyst på en prat. Nå behøvde hun ikke gjøre annet enn å synke inn i varmen, hele verden var en eneste stor myk dyne som lukket seg rundt en mymle og utenfor var alt det andre.

Homsen Tofte lot boken synke. Han forstod ikke ordentlig hva de snakket om og setningene var så lange. Men han syntes de rare ordene var pene og han hadde aldri før hatt en egen bok.

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.