Bokelskere.no

De forsvant i snødrevet omgitt av den melankoli og og lettelse som pleier å følge med en avskjed.

Time etter time satt Filifjonka ved kjøkkenbordet og spilte munnspill, famlende og andektig. Tonene begynte å ligne melodier og melodiene ble musikk. Hun spilte Snusmumrikkens viser og hun spilte sine egne, hun var utenfor rekkevidde og inne i en fullkommen sikkerhet. Hun tenkte ikke over om de andre hørte henne eller ikke. Ute i hagen var det stille, alt som krøp var borte, det var bare en alminnelig mørk høst med økende vind.

Snusmumrikken fikk lyst til å lage viser. Han ventet til lysten var helt sikker, og en kveld tok han opp munnspillet som lå nederst i ryggsekken. I august, i Mummidalen et sted, hadde han funnet fem takter som var en umiskjennelig og strålende begynnelse til en melodi. De hadde kommet helt av seg selv, som toner kommer når de har fått være i fred. Nå var stunden inne til å hente dem fram og la dem bli en vise om regn.
Snusmumrikken lyttet og ventet. De fem taktene kom ikke. Han fortsatte å vente uten å bli urolig, for han visste hvordan det er med melodier. Men det eneste han hørte, var det svake suset av regn og strømmende vann. Etter hvert ble det helt mørkt. Snusmumrikken tok fram pipen sin, men puttet den ned i lommen igjen. Han forstod at de fem taktene var blitt igjen i dalen, og at han ikke ville finne dem før han gikk tilbake.

Skogen var tung av regn, og trærne stod helt ubevegelige. Alt hadde visnet og dødd, men nede på bakken vokste senhøstens hemmelige hage med rasende kraft rett opp av forråtnelsen, en fremmed vegetasjon av blanke, svulmende planter som ikke hadde noe med sommer å gjøre. Det nakne blåbærriset var gulgrønt, og tranebærene mørke som blod. Bortgjemt lav og mose begynte å vokse, de vokste som et stort mykt teppe til de eide hele skogen. Det var nye, sterke farger overalt, og overalt på bakken lå det glinsende rognehær. Men bregnene var svarte.

Under det korte voldsomme tordenværet ble Mymlen fullstendig elektrisk. Håret slo gnister og hvert lite dun på armene og bena strittet til værs og dirret. Nå er jeg ladet av villskap, tenkte hun. Nå kunne jeg gjøre hva som helst, men jeg gjør ikke noe i det hele tatt. Så deilig det er å gjøre det en har lyst til. Hun krøp sammen på ederdunsdynen og kjente seg som et lite kulelyn, et nøste av ild.

Og en skal bestemme seg for ting i visse stemninger og helst i en fart før stemningen går over.

Mummitrollet var den eneste som visste hvordan man skriver til en snusmumrikk. Saklig og kort. Ikke noe om løfter og lengsel og sørgelige ting. Og med noe å le av som avslutning.

Det finnes ingenting som er så deilig som å ha det bra og ingenting som er så enkelt.

Hemulen våknet langsomt og kjente seg selv igjen og ønsket at han hadde vært en han ikke kjente.

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.