Bokelskere.no

"I løpet av noen korte sekunder kunne jeg se det for meg, hele forløpet, årevis inn i framtiden, hvor ulykkelige de ville bli når de innså hvor ulykkelige de var fra før og hvordan deres felles ulykkelighet ikke utlignet hverandre, men bare fordoblet seg og gjorde det vanskelig å holde seg flytende, som to personer som klamret seg til det samme stykket synkende rekved selv om de visst at det bare var stort nok til å tåle vekten av den ene av dem og at høflighet og konfliktskyhet holdt dem fra å nevne det for hverandre, til det var for sent"

Det finnes punkter i livet, de blinker om nettene som røde lamper på toppen av høyhusene i flyenes innflygningsbaner over byene, små øyeblikk hvor man kan forandre alt. Men vi forteller oss selv at det allerede er for sent, det er for usannsynlig nå, for lenge siden, det er for risikabelt og det lar seg ikke gjøre. Man sier, jeg skulle selvsagt gjerne og avslutter med naturligvis går det ikke lenger. Jeg burde ha dratt, mens jeg kunne.

Umuligheten av å unnslippe seg selv og sitt eget hode, sine egne tanker, sine egne redsler, det er den hjerteløse innsikten angsten gir. At man er innestengt på et lite rom med seg selv, til den dagen man er borte for godt og har resten av evigheten til å savne den klaustrofobiske følelsen. En ensomhet av nærmest bibelsk styrke.

Tiden som fabrikk: man står ved samlebåndet og følger døgnene med argusøyne mens de passerer, skrur til boltene litt hardere på det ene mens man nynner, setter OK-stempelet på det neste, sender dem gjennom matrisen og får dem inn i emballasjen, pent stablet opp ved utgangen, hvor de plasseres på ventende lastebiler og fraktes bort slik at produksjonsgulvet kan klargjøres for nye uker og måneder.

Han innbiller seg at det å være et godt menneske er noe som betaler seg i lengden, at verden på et eller annet vis er rettferdig og fornuftig innredet.

Man går på jobb, utfører sitt arbeid, man kommer hjem; man elsker hverandre nok til at det varer en dag til. Det finnes ting man ikke vil snakke om.

Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.

Norge er et land med fire millioner innbyggere og dobbelt så mange krigshelter kan det virke som, det er et regnestykke som ikke går helt opp, men det snakker man ikke om når landet går godt og oljepengene strømmer inn.

Immigrantene var kommet i god tro, ble det forklart, de behersket ikke engelsk, de ville bare bli bønder og pløye ny jord før vinteren kom og la seg tungt over landskapet lenger inne i landet. [...] De var fattige og språkløse, syke og utrøstelige, med en enorm skog foran seg som de ikke hadde redskap til å hanskes med og de kunne ikke låne redskap på nabogårdene – også der var det nybyggere som sårt trengte sitt eget utstyr. Som de ønsket seg hjem, Max. Jeg tror de drømte om det om nettene, hver eneste natt. Men det lot seg ikke gjøre, de eide hverken penger til hjemreisen eller noe hjem å reise tilbake til. Så de gjorde det de kunne. De holdt ut.

Vi fant oss en glenne i språket, en nøytral grunn hvor vi kunne si det vi behøvde å si uten å si noe i det hele tatt, emnet var bortimot uuttømmelig.