Bokelskere.no

Hun hadde spurt om de aldri matet noen til ravnene når de døde, men det var også en av mange ting hun ikke kom til å spørre om mer.

Du er ikke turist, du er djevelens byttedyr.

Til dere som elsket Odinsbarn, og som rett og slett ikke klarte å holde kjeft om det.

Og til deg. Du med hjerte for jorda. Du som kjemper alene, fordi avgrunnen mellom din drøm og vår virkelighet er så altfor stor. Du som vil forlate verden i bedre stand enn den var da du kom. Du som alltid har visst at vi går i feil retning. Dette er din bok.

Å våkne skulle være hellig. Minneløst, bare en liten stund. Før man husket alt som var galt.

Han kunne ta feil. Han hadde også sagt at mennesker hadde vært på månen, og det sa seg vel selv at man ikke helt kunne stole på den typen dømmekraft.

Eplet var friskt og grønt. Ikke så mye som en skrukke å se. Ingen mugg. Ingen råte. Etter hvor mange uker? Mange ...
Hirka presset en finger mot skallet, men det ga ikke etter. På kirkegården sprikte trærne med nakne greiner, men likevel hadde hun et eple som kunne vært plukket i går.
Hun la det fra seg i vinduskarmen. De andre kunne gjøre hva de ville, men hun kom ikke til å sette tennene i noe som nektet å dø. Hun var ikke dum heller. I eventyrene var sånt alltid forgiftet.

Hirka hadde lukket boka. Den lå i fanget hennes og løy om seg selv. Den virket så enkel. Så ufarlig. Svart omslag, uten annet enn to streker. Falsk beskjedenhet. Et forkledd våpen.

"Vet du hva det verste er? Med å bli forlatt? Det verste er å vite at man betyr så lite at noen kan fortsett som om du aldri var der."

Hun hadde rett. Den som hadde smakt makt, ville klamre seg til den, uansett hva det kostet. Og den som hadde sett kunnskap, ville aldri akseptere uvitenhet.
Bøkene. Biblioteket. [...]
For hyrdene var bøker makt. Selve livet.

Hirka satte seg opp i senga. Folk her var besatt av tid. Som om det aldri var nok av det. Alt hun trengte å gjøre, var å se ut. Himmelen viste hvor lenge hun hadde sovet. Hun trengte ikke tiden i mindre stykker enn det.