Bokelskere.no

Problemet er ikke at hun ikke ser en løsning på sitt problem. Problemet er at hun ikke ser at hun har et problem. (Finn Skårderud)

Og aldri har jeg følt meg mer hjelpeløs enn da jeg, overveldet av vissheten om at jeg var i ferd med å gå under - at jeg virkelig var i ferd med å glippe taket - knakk sammen i dusjen. Jeg husker at jeg desperat hulket: <<hjelp meg,hjelp meg>>, men uten å vite hvem som skulle redde meg eller hvordan. Jeg visste bare at jeg ville ha hjelp. At noe måtte skje.

Muren jeg hadde brukt år på å bygge, den jeg i begynnelsen hadde trodd skulle beskytte meg, føltes plutselig kvelende.Men fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle rive den ned, forsatte jeg bare å <<holde det gående>>

Og fordi underernæringen hadde ført til synsforstyrrelser, kunne jeg også ærlig meddele at jeg følte meg feit. Derfor klarte jeg ikke å se alvoret, derfor forstod jeg ikke hvorfor han maste om at det var så viktig å spise.

Men sulten var ikke fysisk. Den var en reaksjon på uro, desperasjon og håpløshet. Den var som et sug, et bunnløst sug, et begjær etter mat som etter hvert drev meg til å spise andres middagsrester, stappe i meg en halv kake uten engang å registrere smaken av sjokalde. Som om jeg - mens jeg grådig slukte spagetti rett fra kjelen - eksisterte i et tidsvakuum uten angst, stress, bekymringer og Kaos. Som om jeg fikk en pause fra alt. Til uroen jaget meg ut på badet.

Jeg var redd for å utforske hvem jeg egentlig var, redd for hva jeg ville finne.

Å skamme seg over en psykisk lidelse er som å helle bensin på et bål man samtidig prøver å slukke.

"Nok, Kristine.Nok, nok, nok," tenkte jeg mens jeg stappet munnen full av pute så jeg ikke skulle brøle liv i den gamle damen som sov i sengen ved siden av min - et skrukkete, blåhvitt ansikt med vibrerende øyelokk, et fredelig, lite smil og gjennomsiktige hender foldet over brystet.