Bokelskere.no

Når Helena danser rundt på stuegulvet mens hun synger "Mamma Mia, hirviggo agen, mama, hokkendary sisters", skulle mormor ha jublet og fått henne til å føle seg som en superstjerne.

Nå fantes det ingen som hadde hatt meg inne i magen.

Hvorfor har du forvillet deg inn i en verden jeg ikke slipper inn i, tenkte jeg. Jeg svevde jo en gang inne i magen din som en astronaut.

Var hun på villspor? Hvorfor trodde hun at hun var det? Hun hadde jo meg! Vi hadde oss.

Tigerstripete mennesker blir ikke deppa, tenker jeg nå. De tør å ta plass på jorda. De fryder seg over å finnes. "Heia deg", roper speilbildet deres om morgenen.

Jeg tror jeg har tenkt denne scenen i filler gjennom alle årene som har gått. Jeg har spilt den av i hodet om og om igjen. Helt til VHS-båndet floket seg og DVD-en ble full av hakk og riper.

Hun fordypet seg i ubehageligheter. Begynte å snakke i korte setninger og tenke i lange.

"Det største problemet er forventningen til livet", sa han. "At det skal være friksjonsløst lykkelig. Vi vil helst tro at psykisk lidelse er noe som tilhører unntakene."

På direkte spørsmål opp gjennom årene har jeg fortalt at moren min er død, og håpet ikke å bli fulgt opp med et hvordan. Å nevne selvmord i forbifarten går bare ikke. Folk blir helt satt ut. Jeg også. Når jeg forteller om mamma, blir jeg annerledes i andres øyne. Et komplisert menneske. Det eneste jeg ville, var å virke vanlig. Ubesværet. Alle spørsmålene fra den gangen... De kom til å bli færre, håpet jeg, hvis jeg bare holdt kursen rett framover, videre inn i livet, vekk fra døden.

Over tjue år seinere er jeg selv en av disse usynlige bevegerne. De som ikke blir sett, ikke forstått, men som spiller en avgjørende rolle for små mennesker som skal ta form. Alle mammaene og pappaene. Bakkemannskapet. Sjauerne. Statistene. Vi som gjør den viktigse jobben når vi ikke merkes. Når ting bare ordner seg. Er trygt og fint. Som de pleier. Eller vi merkes, iblant til irritasjon, for hva er egentlig vitsen med ull.