Bokelskere.no

Det er kjempeskummelt å være menneske, livet kan skli ut i alle retninger.

Hun gå meg livet og tok sitt eget.

Jeg så meg selv utenifra , et morløst barn. Og jeg forsøkte , men jeg klarte ikke å kjenne hvordan det var å være på innsiden av denne rollen.

Det er et spørsmål om å tenke de riktige tankene.

Vær det en form for lettelse å styrte mot døden, å vite at livet øyeblikkelig ville være slått ut av henne. Hvordan var det å se gressplenen der nede komme nærmere og nærmere.

I over et år hadde jeg fryktet at mamma skulle dø.
Nå trengte jeg ikke å være redd lenger.
Jeg slapp å reise hjem med klump i magen på skolebussen.
Jeg hadde ikke mer å lyve om eller håpe på, eller bli skuffa over.
Var det også en form for befrielse å nå bunnen?

Fortellingen om mamma er ikke en kriminalroman der alt går bra til slutt. Kanskje er det et forsøk på å trøste meg selv, en overlevelsesstrategi, når jeg kjenner en lettelse over at mysteriet hennes ikke lar seg oppklare. At det ikke er så enkelt.

Hvorfor. Dette evige hvorfor. Jeg har ikke funnet ett svar på hva det var som rammet mamma. Jeg har funnet mange. Kanskje. Fem røde strikkpermer er fylt av ark og notater. Mulige spor. Forskningsresultater. Denne kakofonien av ulike perspektiver.

Mamma vil for alltid være førtiseks år. Siden hun døde så ung, blir hun aldri gammel. Hun hadde masse framtid igjen. Resten er en lek med tanker, hvem hun kunne vært. Mamma fikk aldri vite hvem jeg ble heller. Jeg er voksen. Jeg kommer til å bli eldre enn henne.

Hvis noen uttrykker inderlighet, at de er berørt, føler jeg at jeg skuffer dem når jeg åpner munnen for å svare, for ordene jeg finner i farta er ikke fine nok.