Bokelskere.no

Når den rolige sommerhimmelen en aften begynner å knurre som et vilt dyr og alle andre klager over tordenværet, er det veien til Meseglise jeg kan takke for at jeg som den eneste blir sittende henført og puste inn, gjennom lyden av regnet som faller, duften av usynlige og stadig levende syriner.

Men ingen av de følelser som en virkelig persons glede eller sorg vekker i oss, kan komme i stand uten gjennom et billede av denne samme glede eller sorg; den første romanforfatters store oppdagelse bestod i å innse at fordi det i våre følelsers innviklede struktur er billedet som er det avgjørende element, så ville den forenkling som rett og slett bestod i å sløyfe de "virkelige" personer være et avgjørende fremskritt. Hvor inderlig vi enn sympatiserer med en virkelig person, så oppfatter vi ham for en stor del gjennom sansene, hvilket betyr at han forblir ugjennomtrengelig for oss, han tynges av død vekt som vår følsomhet ikke har styrke til løfte. Om han rammes av en ulykke, er det bare i en liten del av den samlede forestilling vi har om ham at vi kan bli beveget over det; det er endog bare i en liten del av den samlede forestilling han har om sin egen person at han kan bli beveget selv. Romanforfatterens fornyelse bestod i å erstatte disse deler som den menneskelige ånd ikke kan trenge gjennom, med et tilsvarende antall immaterielle deler, det vil si deler som vårt sinn kan assimilere. Etter det har det ingen betydning om handlingene eller følelsene hos denne nye kategori skapninger har ikledt seg sannhetens skikkelse, for vi har gjort dem til våre, det er i oss de blir til, det er våre oppspilte øyne og vårt hurtige åndedrett som er deres fascinerte uttrykk der vi febrils vender sidene i boken.

"Men han er jo åndssvak, denne vennen din," sa min far til meg da Bloch var gått. "Han kan ikke engang si hva slags vær det er! Som om det finnes noe mere interessant! Han må være komplett idiot."

Hvis mine foreldre hadde gitt meg lov til å besøke den egnen jeg var i ferd med å lese om, ville jeg hatt inntrykk av å ta et avgjørende skritt i retning av sannhetens erobring. For om vi føler at vi bestandig er fanger i vår egen, personlig farvede opplevelse av tingene, så er vårt fengsel ikke ubevegelig: vi befinner oss snarere underveis, i en uavlatelig higen efter å komme ut over oss selv, efter å tre i kontakt med omverdenen

Ute syntes alle ting å være stivnet i en slags stum oppmerksomhet, for ikke å forstyrre måneskinnet som fordoblet og samtidig rykket bakover hver ting ved skyggen som ble kastet foran den, en skygge som syntes å være tettere og mere konkret enn tingen selv, noe som fikk landskapet til å virke på en gang smalere og dypere, likesom et sammenbrettet kart som foldes ut. Det som måtte røre seg, som løvverket i et kastanjetre, rørte seg. Men denne skjelven, så fullstendig og presis, gjennomført med omhu inntil den aller fineste nyanse, farvet ikke av på det øvrige, smeltet ikke sammen med det, men forble tydelig avgrenset.

Blomstene som den gang lekte på gresset, vannet som gled forbi i solen, hele det landskap som omga disse sannheter da de første gang kom til syne, ledsager dem stadig i vår erindring med sitt ubevisste eller adspredte ansikt; og visselig, dette stykke natur, denne bit av en have som ble betraktet så inngående av den beskjedne og drømmende unge vandrer - slik en konge blir iakttatt av en memoarforfatter som er skjult i folkemengden - hadde aldri kunne tenke seg at de takket være ham var kallet til å leve videre i sine aller flyktigste særtrekk; og dog - en duft av hagtorn som streifer langs hekken der nyperosene snart vil ta dens plass, en lyd av skritt uten ekko på singelen i en havegang, en boble som elven har presset mot en vannplante og som straks brister - alt dette har min begeistring båret og klart å bringe med seg gjennom så mange år, mens veiene rundt omkring og de som vandret på dem og endog erindringen om dem som vandret på veiene for lenge siden er utvisket og døde.

[...] og jeg forlangte i disse øyeblikk intet annet av livet enn at det bestandig måtte bestå av en lang rekke deilige eftermiddager.

Selv den enkle handling å se en person vi kjenner, er delvis en intellektuell handling. Vi fyller den ytre form hos det vesen vi står overfor med alle de forestillinger vi har gjort oss om vedkommende, og i det helhetsbillede vi danner oss av ham, spiller disse forestillinger sikkert en dominerende rolle.

Monokkelen til markien av Forestelle var bitte liten, uten innfatning, og fordi den tvang ham til en ustanselig og smertefull sammentrekning av øyet, hvor den satt som et stykke overflødig og meget sjeldent forekommende brusk, forlenet den markiens ansikt med et melankolsk uttrykk, som fikk kvinnene til å tro at han var i stand til å føle stor fortvilelse i kjærlighet.

..man elsker ikke lenger noen så snart man elsker