Bokelskere.no

Ja, jeg vil skrive en bok om det å gå, sier jeg.
Det er en god idé, sier han.
Det er en god idé, sier jeg, og derfor står jeg fast, jeg klarer ikke å skrive når jeg har gode idéer. Gode idéer er det verste jeg vet. De byr meg imot. Gode idéer blir sjelden gode bøker.

Og når man har lest Rousseau, er man full av beundring for forfatteren Jean-Jacques, mennesket virker mer utilgjengelig, nærmest ufordragelig, men det er leserens privilegium at han aldri behøver hilse på sin forfatter.

Det er bare å tenke tanken: du skal leve hele livet med deg selv. Du kan finne en ny kjæreste, du kan forlate familie og venner, reise bort, finne en ny by og nye steder, du kan selge det du eier og kvitte deg med alt du ikke liker, men du kan aldri - så lenge du lever - bli kvitt deg selv.

Hva er vitsen med å gå? Hvorfor ikke kjøre bil, reise med båt eller tog, hvorfor ikke fly, reise som andre, bevege seg som andre; jeg elsker å kjøre bil, sette meg bak rattet, starte motoren og kjøre avgårde, kjøre fort med musikken på fullt og røyke sigaretter, ned med vinduet opp med farten; jeg liker å sitte på toget og se ut vinduet se hvordan landskapet ruller forbi mens jeg leser forsiktig i en roman: Vaksdal, Trengereid, Dale, Evanger, Voss og den første snøen, den første forsten, det første kysset i snøen på den frosne steinmuren nede ved stranden langs Vangstvatnet; vinter, sommer, vår og toget ruller forbi; jeg elsker å fly, sitte i luften, sove i luften og drømme i luften, jeg sovner og våkner, spiser frokost i luften, ser på fjernsyn og bestiller vin til maten, whisky til kaffen, gin til dessert, og blir beruset i luften, lettere og friere i luften; men aller best liker jeg å reise med båt, gå inn terminalen på kaien og opp landgangen for å finne lugaren i bunnen av båten, fiskens mage, ligge i dypet og høre lydene fra maskinene og sjøen, slukke lyset og hvile, seile, synke dypere ned i en større mage; natt, mor, fødsel og død, jeg gråter i bunnen av båten.

Ja, hvorfor gå når man kan seile? Hvorfor gå når man kan kjøre bil og fly? Hvorfor denne langsomheten, denne ensomheten, alle disse anstrengelsene og påkjenningene, hvorfor dette umerkelige opprøret, denne uhørte protesten, dette forsøket på å gjøre noe annerledes og vanskelig?

Jeg venter på en forandring, nei, jeg venter på en forvandling, noe helt nytt, et nytt liv? Hva venter jeg på? Det begynner i dag, det nye livet, de nye mulighetene, det er bare å reise seg, stå opp og riste av seg sanden og drømmen, kle på seg dressen og feste sekken på ryggen, gå av gårde, ned den åpne veien.

Å kjenne gleden ved et hus er ikke det samme som tilfredsstillelsen ved å eie en bolig, gleden går dypere, den fester seg ved at man har funnet et sted å hvile, et sted hvor det er varmt og lyst, hvor man kan lage mat og spise i fred og ro, et sted hvor man kan sette seg ved vinduet og se ut; man er inne. Gleden ved huset er gleden ved å være inne. Gleden ved å være ute skyldes at man har funnet et hus, det behøver ikke å være ditt eget.

Å drikke er som å reise uten å bevege seg fra stolen

Fra bordet ved vinduet kan jeg se ut mot fergeleiet og en mindre båthavn fylt opp av lystbåter; flytende hus med små stuer og lamper og fjernsynsskjermer, man sitter i sofaen som om man bestandig er hjemme. Man er på ferie; flytter den bekvemme stuen fra sted til sted og opphever på den måten selve reisen; man forlater ingenting, ankommer ingenting nytt. Bortsett fra noen mindre bølger, litt vind og regn, flyter man ubekymret av gårde slik man reiser liggende på sofaen i sin egen stue, mot en destinasjon hvor man allerede befinner seg: men reiser ikke, man sover.