Bokelskere.no

Harold sa ingenting. Herremannen med det sølvfargede håret var helt annerledes enn Harold hadde trodd til å begynne med. I virkeligheten var han en helt vanlig kar, akkurat som han selv, med en helt egen smerte; og likevel var det umulig å se dersom man møtte ham på gaten eller satt ovefor ham på en kafé og ikke delte tebrodet sitt med ham. Harold så for seg mannen på en jernbaneplattform der han ville gå i ett med mengden, kledd i den pene dressen sin. Sånn var det sikkert over hele England. Folk kjøpte melk eller fylte bensin på bilen eller postet brev. Men den indre smerten som hver enkelt bar på, var det ingen andre som så. Den overmenneskelige anstrengelsen det iblant krevde å være normal, å være en del av alt som framstod som enkelt og dagligdags. Ensomheten i det hele. Rørt og ydmyk skjøv han servietten sin over bordet.

Han og Queenie måtte ha kjørt denne veien utallige ganger, og likevel kunne han ikke huske landskapet. Han måtte ha vært så oppslukt av planene for dagen, av å komme tidsnok fram til bestemmelsesstedet, at verden utenfor bilen ikke var annet enn et blaff av grønt, et bakteppe av en ås. Livet artet seg helt annerledes når man gikk gjennom det. Landskapet var bølgende linjer, avbrutt av rutemønstrede åkrer og av hekker og trær. Han måtte stanse og se seg omkring. Det var så mange grønnfarger at Harold følte seg liten. Noen hadde en nesten fløyelsaktig svart nyanse, andre var så lyse at det grenset til gult. Langt borte traff solen en passerende bil, kanskje et vindu, og lyset flimret som et stjerneskudd over åskammene. Hvorfor hadde han ikke lagt merke til noe av dette tidligere? Bleke blomster som han ikke kjente navnet på, vokste tett langs foten av buskaset, sammen med kusymre og fiol.

Sjøen lå bak ham; foran ham strakte Dartmoors bølgende åser og blå himmel seg. Og bortenfor der? Blackdown-fjellene, Mendip-fjellene, Malvern-fjellene, Penninene, Yorkshire Dales, Cheviot-fjellene og Berwick-upon-Tweed.

Hun møtte blikket hans, og denne gangen var det nakent. Han så på henne, og hun så på ham, og årene svant hen. Maureen så den unge mannen som hadde danset så vilt den gangen for så lenge siden, og gjort henne ør av forelskelse. Hun blunket hardt, og tørket øynene. Bølgene brøt stadig lenger innover land. Hvilken energi, hvilke voldsomme krefter, der de reiste over havet, bar båter og skip, for så å ende i en rand av skum like foran føttene hennes.

"Det var en fredsmarsj i 1968. De gikk til de fire atomlandene. De hadde med seg te og sa til statslederne at dersom de noensinne var på nippet til å trykke på knappen, skulle de først brygge seg en kanne og tenke seg om."

Det (smerta ved å miste nokon, mi anm.) er som å oppdage et stort hull i bakken. Til å begynne med glemmer du at det er der, og detter nedi gang på gang. Etter en stund er det fremdeles der, men du lærer deg å gå rundt det.

[....].."Og likevel tror han at han kan helbrede henne ved å gå ?. Jeg forstår ikke? Er han religiøs?" . "Harold? De eneste gangene han uttaler Guds navn, er når motoren ryker på gressklipperen".

Han visste at han ville nå fram til Berwick, og at alt han trengte å gjøre, var å sette den ene foten foran den andre. Det var så enkelt at det var en fryd.

England lå for hans føtter, og følelsen av frihet, av å bevege seg inn i det ukjente, var så berusende at han måtte smile. Han befant seg alene i verden, og ingen kunne komme i veien for ham eller be ham klippe plenen.

Han hadde funnet ut at det å være et lite menneske, slik alle menneske var, samt å føle ensomheten som lå i dette, var det som fylte han med undring og ømhet. Verden var full av mennesker som satte den ene foten foran den andre, og et liv kunne virke ordinært bare fordi vedkommende som levde det, hadde levd det i lang tid. Harold kunne ikke lenger gå forbi en fremmed uten å erkjenne sannheten i at alle var like og samtidig unike; og at det var selve dilemmaet ved å være menneske.