Bokelskere.no

Og jeg gleder meg til han holder rundt meg, hardt, og jeg skal komme på besøk til han med avisa og halslinser når han er sjuk, da skal jeg koke te, jeg har aldri kokt te, men jeg må lære det, og jeg skal ta med meg de heftene om åssen marihuana skal dyrkes, jeg skal kaste dem ned på motorveien fra en bro, og jeg skal krangle med han og hive noe i gulvet, for sånn er kjærlighet, og om søndagene skal jeg ha huet mitt i fanget hans i senga, og da skal han følge fjeset mitt med fingeren, opp langs kinnbeinet, rundt øyenbrynet og tilbake.

Men hvorfor må det alltid bli sånn? Det beste og det verste bare om hverandre og om hverandre. For så lukta det helt vondt. Å, det verste.

Hvor lenge kan jeg stå stille? Hvor stille kan jeg stå? Med hendene sånn. Helt, helt tett. Og hvor nærme kan jeg komme innpå tinga, aldri helt, samme om jeg presser fingrene hardt, hardt mot ruta, så er det sikkert noen atomers mellomrom, samme hvor mye man deler opp, så kan man komme til en enda mindre del. Og samme hvor stort, så fins det noe større.

Ting som er hvite. Kjøleskapet er hvitt. Nattkjolen min er hvit, og før jeg sovner, blir jeg hvit i huet, nei, nå må jeg åpne øynene, en, to, tre, nattkjolen min er hvit. Det er noe som faller og faller. Da dunker panna mi mot ruta.

Og når jeg åpner øynene, er det annerledes.

Det er snøen, den har kommet. Den legger seg forsiktig. Oppå alt. Så gresset blir helt hvitt. Og grusen blir helt hvit. Og hvit er den peneste fargen.