Bokelskere.no

-Jeg hadde åpne sår i huden, og det står i journalen min at de trengte rekonstruksjons-kirurgi siden kroppen min ikke inneholdt nok næringsstoffer til at de kunne gro, for jeg var fullstendig underernært og hadde ingen muskler igjen da jeg kom til sykehuset. Legens notater indikerer at rekonstruksjons-kirurgien ville tidfestes når jeg ble sterkere. Likevel grodde sårene helt av seg selv, lenge før det medisinske teamet var klar til å operere.

-Sykejournalene mine bekrefter at jeg hadde svulster så store som sitroner i hele kroppen, fra øverst i nakken og rundt hele halsen, i armhulene og i brystet og helt ned til magen. Men flere dager senere var størrelsen redusert med minst 70 prosent. Han lurer på hvordan det var mulig for milliarder av kreftceller å forlate kroppen min så raskt nær kroppen sviktet.

-Sykejournalene mine viser at organene mine allerede hadde sviktet da jeg ble innlagt på sykehuset, men likevel fikk noe dem til å fungere igjen.

Etter alle disse årene innså jeg at det eneste jeg noen gang behøvde å gjøre, var å være meg selv, uten å fordømme eller føle at det var noe galt med meg.

Jeg forsto at selve det faktum at jeg eksisterte, gjorde meg verdig denne kjærlige aktelsen i stedet for kritikk. Jeg behøvde ikke å gjøre noe spesielt; jeg fortjente å bli elsket rett og slett fordi jeg eksisterte, verken mer eller mindre.
Dette var en nokså overraskende innsikt for meg, for jeg hadde alltid trodd at jeg måtte anstrenge meg for å bli likt. Jeg trodde at jeg liksom måtte fortjene og være verdig å bli elsket, så det var utrolig å skjønne at dette ikke var tilfellet. Jeg blir elsket uten forbehold, uten annen grunn enn bare den at jeg eksisterer.

Bare se på livsveien min! Hvorfor, hvorfor har jeg alltid vært så streng mot meg selv? Hvorfor bebreidet jeg alltid med selv? Hvorfor sviktet jeg alltid meg selv? Hvorfor gikk jeg aldri i bresjen for meg selv, og viste verden hvor vakker min egen sjel var?
Hvorfor undertrykte jeg alltid min egen intelligens og kreativitet for å gjøre andre til lags? Jeg forrådte meg selv hver gang jeg sa ja når jeg mente nei! Hvorfor har jeg øvd vold mot meg selv ved alltid å ha behov for andre godkjennelse av at jeg bare kunne være meg selv? Hvorfor har jeg ikke fulgt mitt eget vakre hjerte og uttrykt min egen sannhet?

Da jeg så dette, forsto jeg at jeg skyldte meg selv, alle jeg møtte, og livet selv alltid å være et uttrykk for min egen unike essens. Det å prøve å være en annen gjorde meg ikke bedre - det bare fratok meg mitt sanne jeg! Det hindret andre i å oppleve den jeg er, og det fratok meg å forholde meg til dem på en autentisk måte. Hvis jeg ikke er autentisk, mister universet den jeg kom hit for å være, og det jeg kom hit for å uttrykke.

Og så ble jeg overveldet av innsikten i at Gud ikke er et vesen, men en tilstand.... og nå var jeg i denne tilstanden!

Jeg følte absolutt ingen emosjonell tilknytting til min tilsynelatende livløse kropp der den lå i sykehussengen. Det føltes ikke som om den var min. Den virket altfor liten og ubetydelig til å ha huset det jeg opplevde. Jeg følte meg fri, befridd og storartet. Hver smerte, verk, tristhet og sorg var borte! Jeg følte meg fullstendig frigjort. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde følt det slik - aldri.
Det var som om jeg hadde vært fange i min egen kropp de sist fire årene mens kreften herjet med den fysiske kroppen min, og nå var jeg sluppet fri. Jeg smakte på friheten for første gang!

Selv om de fysiske øynene min var lukket, var jeg intenst klar over hver minste lille ting som fant sted rundt meg og lenger borte. Oppfattelsen var sylskarp, enda mer intens enn om jeg hadde vært våken og brukt mine fysiske sanser. Det var som om jeg bare visst og forsto alt - ikke bare det som foregikk rundt meg, men også hva alle følte, som om jeg kunne se og føle gjennom hver person. Jeg så redselen deres, håpløsheten og resignasjonen overfor min situasjon.