Bokelskere.no

På den lille gården under skogholtet i nordre Vestfold rusler mormor enda en gang inn på rommet til Christoffer. Lukten av den lille krabaten henger ikke lenger i klærne hans. Likevel er han der, og hun gjentar for Gud vet hvilken gang: -Hvorfor klarte jeg ikke å få deg ut av helvete før det var for seint? Og så gråter hun så høyt at hun kanskje ikke hører at Christoffer svarer både henne og andre som toer sine hender i kjølvannet av hans bortgang. -Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.

Historien om Christoffer er ikke historien om "Gutten som ble usynlig". Det er snarere historien om gutten som alle så, men som ingen gjorde noe med.

På den lille gården under skogholtet i nordre Vestfold rusler mormor enda en gang inn på rommet til Christoffer. Lukten av den lille krabaten henger ikke lenger i klærne hans. Likevel er han der, og hun gjentar for Gud vet hvilken gang: " Hvorfor klarte jeg ikke få deg ut fra helvetet før det var for sent ?". Og så gråter hun så høyt at hun kanskje ikke hører at Christoffer svarer både henne og alle andre som toer sine hender i kjølvannet av hans bortgang: " Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".

Men den aller største svakheten med avhørene i denne saken, som burde fått mange politisirener til å ule, er at de to som er de eneste som kan ha en forklaring på hvordan gutten dør, aldri blir konfrontert med det besynderlige i at de på noen punkter har en helt detaljert hukommelse, som for eksempel hva de spiste til middag, mens de på andre helt sentrale punkter ikke husker noe som helst.

Er det ikke en av legers, sykepleieres, og alle helsearbeideres fremste oppgaver å verne om våre svakeste, og på best mulig måte ivareta ofrenes interesser, enten de er levende eller døde?. Eller ser de ikke at det å bidra til å oppklare et mulig barnemord også er å ivareta interessene til de svakeste, nemlig de pårørende ?

Hun (Christoffers mormor) ser bildet av den lille gutten sist søndag, da han var sammen med dem (mormor og morfar) og ikke ville hjem. De verst tenkelige tankene hennes farer gjennom hodet hennes og gjennom hele kroppen; Christoffer kjempet ikke bare for å bli hos besteforeldrene denne ettermiddagen, han kjempet for sitt eget liv.

Hvordan er det mulig for en voksen mann å påføre enda flere skader på en åtteåring som allerede er alvorlig skadet ? En gutt han til og med sier han er glad i ?

Er nærhet til befolkningen en forutsetning for å kunne drive forebyggende arbeid, enten det dreier seg om helse og omsorg for mennesker i alle aldre, eller det handler om å forhindre utvikling av kriminalitet ?. I så fall er det kanskje på tide å reservere noe av utviklingen og begynne å tenke mer på mennesker enn på budsjetter.

Kan den moderne lokaliseringen av offentlige tjenester, med større helse og politienheter som befinner seg lenger og lenger unna der folk faktisk bor, ha noe å si for samfunnets totale evne til å fange opp situasjoner der forsvarsløse mennesker lider overlast ?

Hva er det som gjør at ingen i det medisinske apparatet omkring Christoffer fanger opp annet enn mulige medikamentelle problemstillinger ? Og på hvilket nivå ligger nå bekymringene til alle andre som har med Christoffer å gjøre ?.. ..Jeg leter i journaler, politiforklaringer, personlige notater og andre dokumenter. Men på dette tidspunktet, altså ti dager før Christoffer dør,finnes ikke en eneste skriftlig mistanke om at gutten er utsatt for mishandling !